Tenkjande arkivarar

Den siste månaden har eg lagt depotdrengen til side og konsentrert meg om andre oppgåver. Den eine, som eg kanskje vil kome tilbake til i eit anna innlegg, dreier seg om bevaring av industriarkiv. Men den største og viktigaste var avsluttande eksamen på grunnstudiet i arkivvitskap ved Høgskolen i Oslo.

For oss som er lærarar ved arkivstudiet er det eit hovudmål å utdanne tenkjande arkivarar, nye kolleger med god fagleg innsikt og evne til fagleg og yrkesretta problemløysing. Eksamensoppgåva, som avgangsstudentane fekk til ein tredagars heimeeksamen, er eit døme på kva dette inneber:

«I eKommune 2012 – lokal digital agenda blir det gitt følgjande framtidsbilete av den elektroniske samhandlinga i helse- og omsorgssektoren:

”Informasjonsutveksling innen og mellom helse- og omsorgstjenestene vil i framtideni hovedsak skje elektronisk. Alle helse- og omsorgsinstitusjoner vil være koblet tilhøyhastighetsnett. Timebestilling, epikriser, henvisninger, laboratoriesvar og resepter er eksempler på informasjon som vil bli utvekslet elektronisk. Den elektroniske pasientjournalen vil stå sentralt i helsevesenets samhandling. Elektroniske medisinkort vil gi bedre oversikt over medikamentbruk for hver enkelt pasient. Pasientene vil i større grad være forvaltere av egen helseinformasjon og vil kunne hente og sende informasjon til helsepersonell fra ulike arenaer. Hjemmearenaen vil inkluderes i forebygging, behandling og oppfølging av pasienter og pårørende. Nettet vil bli benyttet til egenomsorg og delt beslutningstaking. De ansatte i hjemmesykepleien vil i stor grad benytte elektroniske hjelpemidler for registrering, innhenting og formidling av helseinformasjon. Telemedisinske tjenester vil bli videreutviklet i tråd med nye muligheter knyttet til bl.a. robotkirurgi, nanoteknologi, genteknologi og andre avanserte behandlingsformer”.

Gjør greie for og drøft

1. kva arkivfaglege krav som må stillast til slike kommunikasjons- og dokumentasjonssystem,

2. kva utfordringar slike system kan føre med seg når det gjeld den enkeltes personvern og rettar,

3. kva konsekvensar ei slik utvikling kan få for arkivets og arkivaranes roller i helse- og omsorgssektoren, og kva etiske utfordringar dette kan føre med seg».

Dette er – som gode kolleger sikkert vil vere einig med meg i – ei omfattande og utfordrande oppgåve. Den grip tak i nokre av hovudutfordringane for dagens arkivarar: behovet for elektroniske arkivsystem som kan fange opp og bevare substansiell dokumentasjon av handlingar og hendingar; faren for at tilgangen til slike system kan bli umogleg å kontrolle, samtidig som systema blir ugjennomtrengelege for dei registrerte; og korleis ei utvikling mot slike nasjonale, integrerte personregister kan påverke kvardagen for morgondagens arkivarar. For å møte slike utfordringar treng vi tenkjande og sjølvstendige arkivarar, folk som har syn for både arkivet, samfunnet, enkeltmennesket og si eiga rolle.

Å vurdere eksamenssvar er ei langdryg affære. I år hadde studentane til saman produsert ca 400 sider, som skal lesast, lesast om igjen (og det nøye!) og vurderast. Slikt arbeid er ofte som veret her på Vestlandet, vekslande mellom lys og mørke, sol og regn. I år vart det mest sol. Det er i slike stunder at ein arkivlærar kan reise seg frå arbeidsbordet, sjå ut vinduet og registrere at det har blitt sommar, blande ein GT og rusle ut på verandaen, setje seg i sola og kjenne eit snev av tilfreds lykke.

Arkivutdanning og bibliotekutdanning

Min kollega ved Høgskolen i Oslo (HiO), professor Ragnar Audunson, har i eit innlegg i Aftenposten 4. mai , sjå http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3058828.ece om bibliotekmeldinga også meint noko om arkivarar og arkivutdanning.

Han skriv: ”Jeg har ett forslag: En person med grunnutdanning med bibliotekfaglig utdannelse har ikke kompetanse som bare er knyttet til bibliotek. Vedkommende har landets beste arkivutdannelse samtidig som organisering og publisering av innhold på nettet er en del av kjernekompetansen. Alle kommuner har arkiv og alle kommuner har nettjenester. Kommunalt bibliotek pluss kommunalt arkiv pluss kommunalt nettsted er lik hele bibliotekfaglige stillinger også i de minste kommunene. Denne åpenbare muligheten bør bibliotekorganisasjonene gripe fatt i.”

Eg vonar at bibliotekorganisasjonane har vit til å la dette forslaget ligge, fordi Audunson tar grunnleggjande feil.

For det første, fordi bibliotekutdanninga ikkje kvalifiserer til arkivarbeid. Rett nok har bachelorstudiet i bibliotek- og informasjonsvitskap eit valemne i arkivistikk (15 studiepoeng, som tilsvarar eit halvt semester), men dette gir berre ei grunnleggjande innføring i faget. Arkivistikk er ein sjølvstendig vitskapleg disiplin som teoretisk, metodologisk og teknisk behandlar omfattande emne som arkivdanning, arkivsystem, bevaringsvurdering og kassasjon, bevaring, arkivbeskriving, tilgjengeleggjering og formidling for elektroniske og analoge arkiv, og om arkiv som dokumentasjon, konstruksjon og samfunnsminne.

Nettopp av denne grunnen tilbyr den avdelinga ved HiO der både Audunson og eg arbeider, eit eige arkivfagleg studium: eit grunnstudium på 60 studiepoeng og påbyggingseiningar på til saman 45 studiepoeng. Og dette studiet kan konkurrere om tittelen ”landets beste arkivutdannelse”. Bibliotekstudiet konkurrerer i ei anna idrettsgrein.

For det andre seier Audunson ingenting om kva han ser for seg at bibliotekarane skal gjere med arkiva i kommunane.
Tenkjer han på arkivtenesta i kommunane og handteringa av dei aktive arkiva? Då overser han både omfanget av dette arbeidet og dei faglege kvalifikasjonane som trengst.
Eller tenkjer han på forvaltning og betening av dei eldre avslutta arkiva? I så fall krev dette m.a. kunnskapar om kommunal forvaltnings- og administrasjonshistorie, tidlegare arkivsystem og vilkår for arkivering, emne som bibliotekstudiet ikkje omfattar. Dessutan, og dette er eit like viktig poeng, kommunane har gjennom dei siste 20 åra bygd opp høgt kvalifiserte arkivinstitusjonar (IKAer, byarkiv og fylkesarkiv). Dersom bibliotekorganisasjonane skulle følgje Audunsons råd, ville dei kunne undergrave dette høgt kompetente kommunale arkivlandskapet. Det ville vere eit kulturpolitisk feilgrep av store dimensjonar.

Arkivfaget og arkivarprofesjonane har gjennomlevd ei rivande utvikling dei siste tjue-tretti åra.
Dersom nokon er interessert i å lese meir om utviklinga av arkivvitskapen, arkivarprofesjonen og arkivutdanning, viser eg til artikkelen Mellom praksis og teori i menyen til venstre.

Dokumentinnsyn – utan offentlegheit?

Innføringa av offentlegprinsippet i norsk forvaltning var utan tvil ein viktig demokratisk reform. Forvaltningslova og offentlegheitslova etablerte eit system for innsyn i forvaltningas saksbehandling som styrka den demokratiske kontrollen av styresmaktene. Alle har rett til å krevje innsyn i saksdokument i offentlege organ, og eventuelle avslag skal vere grunngjevne med lovheimel.

Offentlegprinsippet har særleg blitt grunngitt med omsynet til rettstryggleik og demokrati. Forvaltningskomiteen av 1958, som utarbeida det første framlegget til offentlegheitslov, meinte at «[d]en enkeltes rettsstilling trygges derved at kjennskap til andre sakers behandling fremmer likhet i avgjørelsene, motvirker og vanskeliggjør vilkårlighet og korrupsjon». På same måte er allmenn tilgang til informasjon om saksbehandling og vedtak i offentleg forvaltning eit nødvendig grunnlag for eit demokrati som også involverer den vanlege borgaren, eit demokrati som også omfattar dei offentlege arkiva. Jacques Derrida såg på makt over arkivet som eit grunnleggjande demokratisk spørsmål: «Det finst ingen politisk makt utan kontroll over arkivet (—). Effektivt demokrati kan alltid målast etter eit grunnleggande kriterium: Deltakinga i og tilgangen til arkivet, til skapinga av det og til tolkinga av det».

Innføringa av offentlegprinsippet skjedde ikkje utan motstand. Og denne motstanden var konsentrert i det statlege byråkratiet, som meinte at det ville bli kostbart og i tillegg forseinke saksbehandlinga. Byråkratiet arbeider som kjent alltid best når det har arbeidsro, og slepp å bli forstyrra av eit stadig innsynsmas. Og slik er det tydelegvis framleis.

Den 18. februar i år sendte Kultur- og kyrkjedepartementet (KKD) eit merkverdig brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) om tolkinga av journalføringsplikta i Forskrift om offentlege arkiv. Forhistoria er slik:

I april 2008 gav Sivilombodsmannen ein uttale om arkivering og journalføring av saker om dokumentinnsyn. Bakgrunnen var at han i behandlinga av ei klagesak hadde oppdaga at AID ikkje journalførte krav om dokumentinnsyn. Sivilombodsmannens uttale tar som utgangspunkt formuleringane i arkivforskrifta som føreskriv journalføringsplikt når eit saksdokument er gjenstand for saksbehandling og har verdi som dokumentasjon, og skriv at det

«ikke [kan] være tvilsomt at begjæringen skal være gjenstand for saksbehandling hos organet. Det kan heller ikke anses tvilsomt at innsynsbegjæringen, forvaltningens avgjørelse, og andre dokumenter knyttet til behandlingen av innsynssaken, har en dokumentasjonsverdi. For eksempel vil slike dokumenter kunne ha betydning for å dokumentere forvaltningsorganets praksis i saker om dokumentoffentlighet, eller ved en eventuell klage til ombudsmannen.
Etter dette har forvaltningsorganer en plikt til å journalføre innkomne innsynsbegjæringer som fremsettes elektronisk eller i papirform».

AID var tydelegvis lite glad for dette, og klaga saka inn til KKD i mai i fjor. Og så, i februar 2009, sender KKD (med kopi til Riksarkivaren, Justisdepartementet og Sivilombodsmannen) eit svarbrev som konkluderer med at kravet om journalføring i arkivforskrifta ikkje omfattar saker om dokumentinnsyn.

Brevet er, som sagt, ei merkverdig affære. Det er på den eine sida eit typisk døme på ei utgreiing der svaret er gitt på førehand: Departementa ønskjer openbart ikkje eit system der krav om dokumentinnsyn blir journalført. (Det ville forstyrre arbeidsroa, og vere både dyrt og forseinkande for saksbehandlinga). KKDs argumentasjon er difor selektiv og inkonsistent,  prega av jakt på argument som støttar opp om den på førehand gitte konklusjonen.

På den andre sida er brevet ein studie i byråkratisk mentalitet. Brevskrivarane hoppar lett over det denne saka djupast sett handlar om: Offentlegheitas muligheit for å kontrollere forvaltningas behandling av krav om dokumentinnsyn. Dette er sjølvsagt avhengig av at vi kan få innsyn i korleis slike saker blir behandla. Og for å be om innsyn i slike saker, må vi vite at dei finst – og då må dei journalførast!

I staden legg dei vekt på at «det neppe noengang har vært praksis at departementene har journalført hver enkelt av det store antall vanlege innsynsbegjæringer som mottas», at «nåværende praksis har (—) lang tradisjon» og at det i ei «journalføringsplikt for alle innsynsbegjæringer ville (—) ligge en innebygd fare for selvgenererende oppsvulming av forvaltningens journaler ut over alle grenser, som bl.a. vil motvirke de offentligshensyn journalene skal ivareta».

Hadde byråkratane fått bestemme på 1960-talet, hadde vi ikkje hatt noko offentlegprinsipp i dag. Dei leid heldigvis nederlag, men kan jo trøste seg med at dagens byråkratar gjer sitt beste for å leve opp til gamle ideal.

Dei som ønskjer å lese brevet kan bestille det frå KKDs arkivteneste. Arkivreferansen er følgjande: 2008/02344 KU/KU3 IE:mmt 18.02.2009.

Digital maktutøving

Regjeringa har lagt fram ei stortingsmelding om “Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv”, sjå http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-24-2008-2009-.html?id=555254. Eg har lese den, og er ikkje imponert. Den minner mest om ein norsk skihoppar i eit world cup-renn; innsatsen i ovarennet er grei nok, men så går det gale: han kjem lavt ut frå hoppet og landar på kulen. Og slik er det med digitaliseringsmeldinga også: beskrivinga av mål og status er grei nok, men dei tiltaka som er foreslått er forstemmande.

Visjonen i meldinga er  “å gjøre mest mulig av samlingene i våre arkiv, bibliotek og museer tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske løsninger. Samlingene skal være søkbare og tilgjengelige på tvers av hele abm-feltet, og innholdet skal formidles på en brukerorientert måte.” Behovet for digitalisering blir begrunna med at institusjonane har viktig historisk kjeldemateriale som kan fungere som grunnlag for nasjonal og kulturell identitet, at dette materialet (i motsetning til mykje anna på nettet) kan framstå som autentisk og påliteleg, og at digitaliseringa kan auke tilgangen til “relevant og kvalitativt godt materiale innenfor de opphavsrettslige og andre begrensninger som til enhver tid vil gjelde for bruk av kildemateriale i kulturarvinstitusjoner”. Bruk av “sosiale nettverksteknologier og wiki-initiativ vil materialet også kunne brikes og få ny betydning i takt med samfunnsutviklingen”.

Og dette er jo pent. Men korleis skal regjeringa nå desse måla?

Her er det lite nytt å melde: “Satsingen vil ta utgangspunkt i det ansvaret de eksisterende samlingsbevarende institusjonene har for å digitalisere, forvalte og formidle materialet i egne samlinger. Samtidig må det erkjennes at det på enkelte områder er behov for samordning og samarbeid for å komme frem til det ønskelige resultatet.” Og denne samordninga skal Riksarkivet ha ansvar for innanfor arkivområdet: “Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivlova, skal Arkivverket ha ansvaret for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger for søking i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner.”

Dette inneber i realiteten at Riksarkivet får blankofullmakt til å bestemme dei teknologiske løysingane. Det er ikkje nødvendigvis ei god løysing; erfaringane så langt i arbeidet med digitalisering og nettformidling tyder på at gode idear ofte oppstår i mindre institusjonsmiljø (jf Fylkesarkivet i Sogn og Fjordanes innsats gjennom mange år).

Inneber meldinga ei vingeklipping av ABM-utvikling? Mykje tyder på det: “ABM-utvikling skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkivene utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.” Les denne setninga ein gong til, og legg merke til kva som manglar. Nettopp: orda “kommunale og fylkeskommunale arkiv”. Lest bokstavleg står det her at ABM-utvikling ikkje skal spele nokon rolle i samband med digitalisering av kommunalt og fylkeskommunalt arkivmateriale. Kommunale og fylkeskommunale arkivinstitusjonar (og bibliotek) må altså sjølv finansiere sine digitale satsingar – det blir ingenting å hente frå statleg hald.

Når du skal lese ei stortingsmelding er det alltid lurt å sjå kva som står til slutt, i kapitlet som vanlegvis heiter “administrative og økonomiske konsekvensar”. Og her står følgjande: “De skisserte tiltak i meldingen forutsettes dekket innenfor de gjeldende budsjettrammer”. Altså: Det kjem ikkje nye, friske pengar til digitalisering. Så veit vi det.

Oppsummert: Digitaliseringsmeldinga inneber ingen reell satsing på digitalisering. Den statlege digitaliseringspolitikken har ingen plass for det regionale og lokale nivået, men legg heller opp til meir sentralstyring. Konsekvensen av denne politikken kan gjere den digitale allmenningen til  ein arena for statsmakta sine forteljingar, og ikkje for eit spennande folkeleg mangfald.

Om etikk og yrkesroller

Det er to månader sidan sist depotdrengen ytra seg på denne plassen. Grunnen er enkel: andre skrivejobbar. Og det er slik for meg at desse har slukt mesteparten av både kapasitet og kreativitet. Men no har eg ei lita pause; ein skrivejobb er avslutta og den nye startar ikkje før i morgon.
Dessutan har depotdrengen starta som frilansar og tar oppdrag av ulike slag. Så difor denne introduksjonen til depotdrengens kurs om yrkesroller og fagetikk for 1) forvaltningsarkivarar og 2) depotarkivarar. Nærare omtale av kursa kjem under “pages” til venstre.

I byrjinga av januar 2009 var det ein kort og intens debatt om grensene mellom fag og politikk på diskusjonslista til den internasjonale arkivorganisasjonen, International Council on Archives (ICA). Bakgrunnen var ein diskusjon om den israelske krigføringa i Gaza, som førte til at generalsekretæren i ICA, David Leitch, i eit innlegg 9. januar slo fast at “[s]idan ICA er ein organisasjon for arkivarar (archive professionals), er det ikkje passande å bruke diskusjonslista for å gi uttrykk for politiske standpunkt”.

Leitchs markering førte til denne kommentaren frå Verne Harris, som er leiar for “Memory and Dialogue”-programmet ved Nelson Mandela Foundation: “Eg leste ‘påminninga’ di av 9. januar med sinne. Når skal dei som administrerer arkivfaglege diskursar erkjenne at ‘det faglege’ og ‘det politiske’ er uløyseleg knytt saman, at ei kvar ‘fagleg’ ytring har ein ‘politisk’ dimensjon, og at arkivet uunngåeleg er politisk (at arkivet utgjer sjølve moglegheita for politikk)? Det er gjennom eit robust engasjement med ‘det politiske’ og gjennom ei forståing av fagleg politikk, at arkivarane kan kome seg ut av obskuriteten og bety noko for verda. Dessutan, når arkivet (historiske dokument, gjenstandar, minnestader, historieforteljarar etc.) blir øydelagt, synest ein høfleg ‘fagleg’ diskurs om ‘aktivitetar’ i beste fall som ei sjølvøydeleggjande øving.”

Harris fekk delvis støtte frå australiaren Chris Hurley, som meinte at å erklære seg utanfor den politiske dimensjonen i seg sjølv er ei politisk handling: Ein arkivar opererer på vegne av ein arbeidsgivar, offentleg eller privat, som ofte vil ha ein politisk agenda, og kan heller ikkje fri seg frå medansvar dersom arbeidsgivaren gjennomfører uetiske eller ulovlege handlingar. Hurley etterlyste difor fagetiske føringar som definerer kor langt ein arkivar kan følgje pålegg frå arbeidsgivarar som bryt med faglege normer.

Kven står arkivaren ansvarleg overfor? Er det arbeidsgivaren, som Hurley meiner, eller er det kanskje først og fremst arkivet, arkivdokumenta som arkivaren er med på å skape eller bevare? Eller er det samfunnet, borgarane, som arkivaren skal tene? Arkivlovgivinga og ulike fagetiske kodeksar gir varierande og til dels motstridande svar. Vi treng difor arenaer der vi kan diskutere desse spørsmåla for å finne veg gjennom det ukjende terrenget vi stundom kan bli ført inn i. Og depotdrengens kurs om yrkesroller og fagetikk kan vere ein slik arena.

Okkupasjonshistoria og arkiva

Filmen om Max Manus og bøkene om Jens Chr. Hauge Gunnar Sønsteby har utløyst nok ein debatt om norsk krigshistorieskriving. Debatten er nødvendig, det er ingen tvil om det. Norsk okkupasjonshistorie har blitt skrive i svart og kvitt, som historikaren Tore Pryser uttrykte det i Klassekampen 23. desember: Anten som svartmaling av dei som gjekk inn i NS, eller som glorifisering av heltane i Milorg og Kompani Linge. Andre historier har i stor grad blitt neglisjert: det økonomiske samarbeidet med okkupasjonsmakta, kommunistane sin motstandskamp, dei russiske krigsfangane sin situasjon, den norske krigsinnsatsen på tysk side på Austfronten, den norske deltakinga i holocaust, osb, osv.

Hovudårsaka til dette er at historieskrivinga har vore dominert av eit fagmiljø med nær tilknyting til Milorg-leiinga og Forsvaret. Dette har langt på veg bestemt formål og fokus for okkupasjonshistoria: å skrive ei nasjonsbyggjande historie som framheva innsatsen til dei som kom i maktposisjonar etter frigjeringa. Dessutan har dette miljøet, som historikaren Lars Borgersrud viser i ein større artikkel i Klassekampen 30.12., hatt eksklusiv tilgang til ressursar og kjelder: “Både FKA [Forsvarets krigshistoriske avdeling] og Hjemmefrontmuseet ble organisert rundt arkivmateriale etter krigen som de fikk overlevert av E-staben. Det var kilder som var hemmeligholdt i svært mange år og som først i de senere år delvis har blitt gjort tilgjengelig for andre forskere. Denne eksklusive kildetilgangen, bruken av hemmeligstempling og ressurstilgang uten om det sivile samfunnets kanaler og innsyn har utvilsomt vært bestemmende for debatten om krigen. [---] Fortsatt har Norges Hjemmefrontmuseum beholdt viktige arkiver som Riksarkivaren rett og slett er påtvunget å avfinne seg med. Det er en klar linje fra den gang avtroppende forsvarsminister Jens Chr. Hauge tok med seg sine embetsdokumenter hjem, fordi han mente de kunne komme i feil hender – og han beholdt dem til han delte dem ut til sin utvalgte biograf -, til Norges Hjemmefrontsmuseum og IFS, som om arkivlov, offentlighetslov, forvaltningslov og Riksarkiv ikke eksisterte.”

Borgersrud har openbart eit poeng; den som har makt over arkiva har også makt over historieskrivinga. Denne maktutøvinga er særleg tydeleg når arkiva berre blir gjort tilgjengelege for handplukka forskarar. Men den er også til stades i praktiseringa av kravet om forskarkompetanse for å få tilgang til opplysningar som er unntatt offentlegheit med heimel i lov; det synest openbart at dei same kreftene som har dominert okkupasjonshistoria også har påverka Riksarkivets tilgangspolitikk (sjå Bjørn Westlie og Lars Borgersrud i heftet “Arkiv, demokrati rettferd” (http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/arkiv_demokrati.pdf).

Samtidig er det viktig å vere klar over at dei fleste kjeldene til okkupasjonshistoria ikkje lenger er, og delvis aldri har vore, unntatt offentlegheit. Kjelder til historia om den daglege tilpassinga og praktiske samarbeidet med okkupasjonsmakta finst m.a. i dei kommunale arkiva landet rundt. Då eg skreiv hovudoppgåve i historie om det politiske og økonomiske samarbeidet med okkupasjonsmakta i Bergen i 1940, brukte eg berre opne kjelder, hovudsakleg frå kommunale arkiv. Desse arkiva dokumenterte at leiinga i Bergen kommune sitt hovudmål heilt frå 10. april – mens det framleis sto norske styrkar nokre få mil frå byen – var å “halde hjula i gang” og tilpasse seg dei nye makthavarane. Det same skjedde elles i landet, men samarbeidet og tilpassinga har vore eit av dei forsømte emna i okkupasjonshistoria fordi den ikkje passa inn i det offisielle historieforteljinga.

Kjeldene til ei meir kritisk og nyansert okkupasjonshistorie finst, i statsarkiv, byarkiv og interkommunale arkiv landet rundt. Dei finst i lensmanns- og politiarkiva, i domstolsarkiva, og ikkje minst i dei kommunale arkiva etter formannskap, rådmenn, tekniske etatar, skolevesen, forsyningsnemnder og likningskontora. Spørsmålet er om arkivinstitusjonane vil gjere noko aktivt for å formidle at denne dokumentasjonen finst og leggje den til rette for bruk, og dermed bidra til nyskriving av okkupasjonshistoria.

Archives and Geography – Reflections on my Archival Passions

Do we need archival passions to keep working as archivists? I think we do, so I’ve written about my archival passions – the English version of my article “Arkiv og geografi” is finally available on this site – you’ll find it under “Pages” on the left.

Mannen, arkivet og samfunnet

Ein artikkel av meg om Jens Chr Hauge og hans arkiv er publisert i tidsskriftet ABM, sjå http://www.abm-utvikling.no/abm-3-08.

Call for papers?

Det 3. norske Arkivmøtet i 2007 stod for ei viktig nyvinning. I forkant av møtet sende nemleg arrangementskomiteen ut ein “call for papers”, dvs. ein invitasjon til folk i fagmiljøet om å sende inn forslag til foredrag. Dette representerte eit brot med tidlegare års praksis, då programmet vart bestemt av komiteen bak lukka dører. Invitasjonen førte kanskje ikkje til så mange innlegg denne gongen, men slik vil det ofte vere når noko nytt blir prøvd. Men nokre innlegg kom det (m.a. mitt innlegg “Den rettferdige arkivaren” som kan lesast på denne bloggen).

Men til det 4. Norske Arkivmøtet, som skal haldast i Bergen 20 -22. april neste år, har det ikkje blitt sendt ut nokon “call for papers”. Eg veit ikkje kvifor arrangementskomiteen har bestemt dette; den har ikkje kommunisert sine synspunkt til omverda. Og eg skal ikkje spekulere om kvifor den har kutta ut den opne invitasjonen. Men konsekvensen er skadeleg.

Kvifor er “call for papers” viktig?

Hovudgrunnen er at ein slik invitasjon bidrar til å gjere Arkivmøtet til ein opnare arena, der arkivfolk kan stå fram med sjølvvalde tema og synspunkt som kan stimulere den arkivfaglege debatten. Arkivfaget er ein vitskapleg disiplin, og som alle andre vitskapar er faget avhengig av at ulike synspunkt får bryne seg mot kvarandre. Det norske arkivmiljøet har altfor lenge vore prega av det eg vil kalle ein “forvaltningsdiskurs”, som i stor grad har redusert arkivfaget til spørsmål om lov- og regelverksforvaltning. Denne diskursen må utfordrast dersom arkivfaget skal få utvikle seg.

Eit etablert system for “call for papers” vil dessutan stimulere den arkivfaglege forskinga, som i dag lir under ein mangel på arenaer for formidling av forskingsresultata. Dersom dei veit at det blir sendt ut invitasjonar i forkant av kvart Arkivmøte, kan arkivarar jobbe med sine forskingsprosjekt i forvissing om at dei får høve til å presentere sine resultat på desse møta.

Det er no for seint å sende ut “call for papers” til Arkivmøtet i Bergen. Men det kjem fleire Arkivmøte etter dette. Til desse møta bør arrangementskomiteen invitere til innlegg. Arkivmiljøet fortener det.

Jens Chr Hauge og Trond Giske

Ei veke etter at statsbudsjettet vart lagt fram utan nokon finansieringsordning for bevaring av privatarkiv, kom biografien om Jens Chr Hauge. Sjeldan har vel ei utilsikta timing vore betre: Biografien er ein glimrande illustrasjon på at privatarkiv kan ha vel så stor samfunnsverdi som offentlege arkiv.

Olav Njølstads viktigaste enkeltkjelde til biografien er nemleg Jens Chr Hauges privatarkiv. Dette arkivet inneheld vesentleg dokumentasjon om norsk historie etter 1940 som ikkje finst andre stader. For å nemne to døme: Utan dette arkivet ville vi ikkje ha fått den kunnskapen vi no har om Hauges besøk som offisiell norsk utsending i  den israelske “atombyen” Dimona i 1961, eit besøk han ikkje nemnde i sin rapport til styresmaktene. Arkivet inneheld også dokumentasjon som gir unik innsikt i det sosiale livet til menneske som sette preg på samfunnsutviklinga i denne tida, som t.d. leiinga i Milorg og Heimefronten og i Arbeidarpartiet.

Eg skal skrive meir utførleg om Jens Chr Hauges arkiv i ein annan samanheng. Her vil eg nøye meg med å peike på at eit personarkiv også representer ei forteljing om opphavspersonen. Personarkivet, i den grad det blir bevart og gjort tilgjengeleg, er eit monument over mennesket. Som historikaren Jacques Le Goff har understreka: Menneske med makt eller rikdom lagar minnesmerke for å hindre at ettertida gløymer det dei meiner skal vere minneverdig, men også for å autorisere forteljinga om det som hende. Det var nettopp dette Jens Chr Hauge gjorde då han avleverte sitt arkiv til Riksarkivet i 2003. 

Den statsråden som no tre gongar har sagt nei til støtteordninga for privatarkiv, Trond Giske, har i følgje Jens Stoltenberg også gjort seg fortent til eit minnesmerke. Dersom dette skal vere noko meir enn ein statue med eit namn på, må Giske sørgje for å dokumentere sine nettverk og mange initiativ i eit arkiv. Og for å vere trygg på at dette arkivet blir bevart, må han faktisk også få på plass pengar til privatarkiva i neste statsbudsjett.  Dersom ikkje, risikerer Giske å ende opp som ein av desse statuane av folk vi ikkje lenger hugsar.