Etnisk bevaring

”Does Norway have a system for documenting the Sami in the same way that Australian blanket disposal authorities require retention of all files relating to Aboriginal people?” Dette spørsmålet stilte den australske arkivprofessoren Karen Anderson til gruppearbeidet på eit seminar i Oslo 10. januar i år (http://www.arkivrad.no/foredrag/2007/Teaching%20macroappraisal.ppt). Eg var ikkje til stades på seminaret, men eg veit likevel svaret på spørsmålet. Vi har ikkje noko regelverk som påbyr bevaring av arkivdokument om samiske forhold. Og vi har heller ikkje noko påbod om å bevare dokumentasjon av andre etniske minoritetar, det vere seg kvenar, romani, rom, jødar eller nyare innvandrargrupper.

For uinnvigde: Dette dreier seg om det arkivale fagemnet ”bevaring og kassasjon”. Fordi den offentlege forvaltninga produserer meir arkiv enn dei offentlege arkivinstitusjonane er i stand til å bevare, må store delar av arkiva kasserast. Berre ein del av arkiva blir valt ut for bevaring for ettertida. Kriteria for slike bevaringsutval har vore gjenstand for debatt i fleire tiår, og Karen Andresons spørsmål handlar om eit slikt kriterium.

Dei norske bevaringspåboda finn vi i § 3-20 i forskrift om offentlege arkiv (http://www.lovdata.no/for/sf/kk/kk-19981211-1193.html ). Desse  seier ingen ting om bevaring av dokumentasjon av etniske minoritetar. I tillegg til dette, har Riksarkivaren utarbeida bevarings- og kassasjonsreglar for statleg og kommunal forvaltning. Heller ikkje her finn vi noko om dette. Kvifor manglar desse her i Noreg? Sannsynlegvis fordi spørsmålet ikkje vart reist då reglane vart utarbeida. Eg har heller ikkje registrert nokon kritikk av denne mangelen frå norske kolleger. Eg har heller ikkje tenkt på dette før. Kvifor har ingen reist dette spørsmålet? Eg kan tenkje meg tre grunnar:

For det første, at vi framleis er djupt påverka av oppfatninga av arkiv er nøytrale produkt av arkivskaparen si verksemd og at arkivarane skal bevare det dei får på ein ”nøytral og upartisk” måte. Arkiv skal som skal bevarast blir beskrivne i samsvar med arkivskaparens opphavlege system. Desse systema vil vanlegvis synleggjere dei forholda og emna som arkivskaparen har rekna som viktige, og minoritetane har sjeldan vore blant desse. Resultatet er at arkivbeskrivingar og –katalogar bidrar til å oppretthalde den historiske usynleggjeringa av etniske minoritetar og andre marginaliserte grupper.

For det andre, at arkiva er maktuttrykk. Med nokre få unntak er norske arkivinstitusjonar integrerte delar av offentleg forvaltning. Dette inneber at arkivarane er utsett for eit strukturelt press for å tene forvaltningas interesser og reprodusere eksisterande maktforhold. Dette presset kan t.d. kome til uttrykk i mange av dei prioriteringane vi gjer i ein travel kvardag. Nokre ting må berre gjerast, mens andre kan vente.    

For det tredje, at norske arkivarar – eller den delen av arkivarane som uttalar seg om faglege spørsmål – er etnisk norske. Vi er ein del av majoritetsbefolkninga som har undertrykt minoritetane i hundrevis av år. Vi er prega av dette, anten vi vil det eller ikkje. 

 Konsekvensane av desse forholda er analysert i rapporten frå forprosjektet ”Nasjonale minoriteter i offentlige arkiver. Kartlegging av kilder relatert til kvener i Nordreisa og Porsanger”, ført i pennen av Kajsa Maliniemi Lindbach (http://www.llp.no/assets/files/Forprosjektrapport.pdf). Ho skriv dette på s. 4: ”Arkivene representerer den regjerende maktens selektive minne. Den regjerende makten bestemmer hva som skal arkiveres og hva som er verd å arkivere. Arkiveringsprosessen er derved ikke en objektiv handling, men den tjener noens hensikter. Stemmene til de fattige, undertrykte og marginale er ofte fraværende.”  

Å innføre bevaringspåbod for arkiv som dokumenterer etniske minoritetar kan vere eit relativt enkelt grep for å motverke denne selektive arkiveringa. Tar Riksarkivaren denne utfordringa?   

The other Version

According to a report in the Norwegian daily Klassekampen on Tuesday 6 March, the individuals that have been given access to their secret surveillance records will be asked to send “supplementary information” to the Secret Police Archives, which will be added to their files. The time limit for this is two months. Klassekampen quotes Kjell Horn of the Organisation against Political Surveillance (OPO) saying that people should use this opportunity to provide their own versions of what is recorded in their files. “The most important thing is to comment on records that obviously are wrong,” he says, adding that the OPO will offer assistance to individuals that need help to write down their versions. He criticizes the authorities for setting a time limit that in practice will prevent a lot of people from participating.  

Norwegian historian Lars Borgersrud has initiated the project “The other Version” to collect documentation about how people did experience the political surveillance of the post-WW2 decades. He says to Klassekampen that he thinks that an organised action will be necessary to mobilise a vast number of people to present their stories. Borgersrud emphasizes that if people don’t give their versions, the police’s version will prevail. “Then the police’s story will decide if a restaurant visit was just that or a meeting with a KGB agent,” he says.  

This invitation to individuals to rectify their surveillance records is a result of a long-lasting debate on political surveillance in Norway (see my blog The unbearable Truth). When people that had been subject to political surveillance were granted access to their files, there was an outburst of criticism stating that the records were inaccurate and deceitful. After discussing whether incorrect records should be removed or supplemented, the Storting passed a law grating individuals that have been given access to their secret surveillance records the right to supplement these. This is the occasion I know of, that people formally have been given the right to rectify an archive. And it is about time. 

But this is not sufficient. As I stated in my previous blog on this issue, real justice will not win through until the people who have been subject to political surveillance get access to all the documents in their files and the full story of this injustice has been disclosed.