A continuing overwhelming silence

I have written and spoken about the Norwegian War Children’s situation on several occasions (see for instance the article “Memory, Archives and Justice“ on this site). Here’s a short summary: The Norwegian War Children are the 10-12.000 individuals that were born between 1941 and 1945 with Norwegian mothers and German fathers. During the first decade after World War II, these children and their mothers were subject to harassment and discrimination by Norwegian society in general. A research project organised by the Norwegian Research Council in 1998 concluded that the “War Children” as a group had been victimized and illegally deprived of some of their civilian rights.  

In 2004, the Norwegian Government issued a White Paper that proposed a system of reparation to War Children who had experienced infringement and persecution in neighbourhoods, at school or by public officials. The size of the compensation was to be made dependent on the documentation that each individual might bring forth. If an individual could document “grave suffering, loss or damage”, she or he could get between NOK 20.000 and NOK 200.000. When such documentation couldn’t be found, a compensation of maximum NOK 20.000 might be given dependent on individual statements that made it credible that the person in question had been subject to harassment. The Storting (the Norwegian parliament) approved this proposal in 2005.  

The problematic thing about this system is that the authors of the White Paper did not define the concept “documentation”. In comparable cases documentation usually is synonymous with archival evidence, i.e. public records. In this case, however, it was very unlikely that such archival evidence existed. Even the authors of the White Paper did acknowledge this.   

And there is absolutely no doubt that the archival evidence of the War Children’s individual histories is defective and unreliable. There are mainly two reasons for this: Most of the war children who needed help did not get it, because the public and the school and child care authorities usually did not act when war children suffered mobbing and harassment. Secondly, when the authorities did act and the children were moved to children’s homes, these actions were documented in a way we today would consider defective, or they were not documented at all. Eventually, some of the archives that were created have been lost or destroyed, due to poor records management or even to hide someone’s acts.  

This has led to situation where the archives usually are silent about the “War Children’s” individual histories. The children did not create their own archives, and their memories are not regarded as documentary evidence. What remains is an overwhelming archival silence. 

And this silence continues.  

In 2006, 585 individual War Children applied for compensation. Only 19% of these were given compensations that exceeded NOK 20.000. 77% got NOK 20.000 or less. The last 4% were refused. In other words: Less than 1/5 of the applicants were able to provide any evidence of their pasts. But most disturbing is the fact that merely 5% of the War Children applied for compensation last year. Of course, this number will increase when the results for 2007 are made public. Even so, the most probable outcome seems to be that only a minority of the War Children will apply.  

This begs for an analysis, and I will return to this issue next year. At the time being, it suffices to say that the lack of archival evidence might be one important reason.                             

NAV og personvernet

I august vart det kjent at ein representant frå NAV hadde tatt med seg 12 pasientjournalar frå eit legekontor i Steinkjer (sjå http://www.aftenposten.no/helse/article1950630.ece). Dette skjedde på denne måten: Legen fekk først telefon frå NAV, som bad om å få utlevert journalane. Legen svara nei og bad om ei grunngjeving. Det fekk han ikkje. Nokre timar seinare møtte representanten frå NAV fram på kontoret, sjølv om legen var midt i ein pasientkonsultasjon, og ville umiddelbart ha utlevert kopi av journalane. Legen kjende seg då så pressa at han gjorde som han fekk beskjed om. 

NAV informerte ikkje den aktuelle legen om kva journalane skulle brukast til. NAV informerte  heller ikkje dei aktuelle pasientane om at dei tok med seg journalane. Begge desse forholda bryt med vanlege reglar for behandling av personopplysningar, slik desse er formulert i personopplysningslova og pasientjournalforskrifta. Ved innsamling og behandling av personopplysningar skal den opplysningane gjeld normalt informerast. Utlevering av journalopplysningar krev normalt samtykke frå pasienten. Kvifor skjedde ikkje det i dette tilfellet?

NAV-kontora samlokaliserer den statlege Arbeids- og velferdsetaten (dei tidlegare trygde- og arbeidskontora) og den kommunale sosialtenesta. NAV er etablert som ein reiskap for å setje i verk ”arbeidslinja” i sosialpolitikken. Kort formulert kan vi seie at arbeidslinja går ut på å få folk som mottar ulike former for trygd eller stønad ut i arbeid. Det skal ”lønne seg å jobbe”; passivt mottak av stønad er ikkje bra.  

Sosialforskar Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo seier til nettsida til Velferdsprogrammet på www.forskningsradet.no at arbeidslinja ofte er kjenneteikna av paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvaking, behovsprøving og målretting. Lege Edda Wergeland går eit steg lenger i ein kommentar i Klassekampen 8.09., der ho karakteriserer NAV som ei ”gedigen overvåkningstjeneste”. Og kritikarane har eit poeng: I Rattsø-utvalet si utgreiing (NOU 2004:13) blir det gjort klart at to av formåla med reforma som førte til opprettinga av NAV, var å styrke arbeidslinja og kontrollen av stønadsmottakarar. Difor meinte også Rattsø-utvalet at den eksisterande personvernlovgivinga representerte eit unødvendig hinder for utveksling av personopplysningar mellom offentlege organ.

Dette hinderet er no borte, i alle fall i NAV. § 16 i NAV-lova slår fast ”Taushetsplikt etter denne loven eller etter sosialtjenesteloven er ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelig for andre ansatte innen kontoret i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, blant annet til bruk ved veiledning i andre saker.” Denne paragrafen opnar for bruk av personopplysningar på tvers av regelen i personopplysningslova om at opplysningar som er samla inn for eit formål ikkje skal brukast til andre formål utan at den det gjeld har gitt samtykke. Kva konsekvensar har dette fått for arkivet i NAV?

Eit utkast til arkivrettleiar for NAV som er utarbeida av Riksarkivet slår fast at det er ”juridisk åpning for at det nye NAV-kontoret har ett felles arkiv, med personmapper som inneholder alle saker”. Arkivrettleiaren understrekar rett nok at statleg og kommunalt arkiv må merkast tydeleg og oppbevarast i eigne undermapper. Likevel: Dette inneber at dersom ein person både er arbeidssøkjande og mottakar av sosialhjelp, kan dokumentasjonen av begge desse forholda samlast i den same personmappa.

Det er sjeldan at vi ser så klare døme på at arkivet skal tene arkivskaparens formål. I dette tilfelle har NAVs behov fått fullt gjennomslag. Klientens, stønadsmottakarens, den trygdas, den sjukmeldes, med andre ord: vårt personvern, vår rett til å bli informert om kva som blir arkivert om oss og korleis dette blir brukt har blitt ofra for å gjere arkivet til ein effektiv og velsmurt motor i NAVs verksemd.

Men arkivet er jo avhengig av arkivmedarbeidaren. Kva er så arkivmedarbeidaren si rolle i denne samanhengen? Er det å bidra til å arkivmotoren går så lett og friksjonslaust som mogleg, eller er det å rope: ”Hei! No køyrer vi over nokon!” når NAV-maskinen rullar over personvern og teieplikt?

Utkastet til arkivrettleiar behandlar ikkje dette spørsmålet, den held seg strengt til NAV-lov og arkivlov. Men vi må stille spørsmålet, fordi det dreier som om våre etiske val som fagfolk og våre rettar som framtidige (eller noverande) stønadsmottakarar. 

   

Støtteordninga som aldri kom

Statsbudsjettet er lagt fram, og vi som har venta på støtteordninga for privatarkiv må belage oss på å vente ei stund til. Eller kanskje må vi erkjenne at den aldri kjem? 

I budsjettforslaget står det følgjande om privatarkivområdet: 

”ABM-utvikling avsluttet i 2006 en kartlegging av det norske arkivlandskapet. Denne dannet grunnlag for en statusrapport om bevarings- og formidlingssituasjonen for privat og offentlig arkivmateriale av lokalt og regionalt opphav som ble lagt fram i juni 2007. Kartleggingen viser bl.a. at bevarte og tilgjengelige arkiv i for liten grad representerer en helhetlig og representativ samfunnsdokumentasjon. Viktige samfunnssektorer er for svakt dokumentert og det er store regionale skjevheter. Bl.a. er det sikret for lite av de større bedriftsarkivene og det er gjort lite med sikte på å kunne ta hånd om elektroniske privatarkiver. Kartleggingen vil gi et godt grunnlag for nærmere vurdering av tiltak for å styrke vern og formidling av privatarkiv og tradisjonsmateriale av lokalt og regionalt opphav.” 

Les dette sitatet ein gong til. Er det noko som manglar?  

Nettopp, avsnittet inneheld ingen referansar til støtteordninga. I Kulturmeldinga vart det sagt at den kartlegginga av arkivlandskapet som er omtala i avsnittet mellom anna skulle nyttast ” som grunnlag for prioriteringar innanfor den støtteordninga for privatarkiv som det er semje om at ABM-utvikling skal forvalta”. No er dette forandra til ”grunnlag for nærmere vurdering av tiltak for å styrke vern og formidling av privatarkiv.”    

Det er vanskeleg å lese dette på nokon annan måte enn at KKD har lagt støtteordninga død.

Arkiv frå alle, for alle og til alle?

På kommunearkivkonferansen i Kongsberg 11. – 13. september i år heldt eg eit foredrag med denne tittelen. Foredraget er no lagt ut på denne nettstaden under overskrifta ”Foredrag” i menyen til høgre.