(Refleksjonar etter Edinburgh, del 2)
Eg avslutta den førre refleksjonen etter Edinburgh med påstanden om at ei demokratisering av arkiva er ein føresetnad for å løfte arkivet opp frå eit samfunnsmessig fotnotetilvære. Men ærlig talt, er ikkje arkiva – i det minste i vårt land – demokratiske? Er ikkje dei oppretta og finansiert av demokratiske organ, av staten eller fylkeskommunar og kommunar, for å dokumentere dei demokratiske prosessane i desse organa?
I eit historisk perspektiv er det ingen tvil om at det norske arkivet, dvs den bevarte og tilgjengeleg arkivbestanden, har gjennomgått ei demokratisering i løpet av dei siste tiåra. For 100 år sidan vart berre statens arkiv bevart og gjort tilgjengeleg; i dag har utbygginga det nye kommunale arkivlandskapet lagt grunnlaget for at også dei kommunale arkiva kan bevarast. Samtidig har innsynsretten utvida folks rett til å kontrollere dei statlege og kommunale makthavarane.
Men denne demokratiseringa er ikkje tilstrekkeleg.
For det første er statleg norsk arkivpolitikk bygd på premisset om at arkivbevaring skal vere eit forvaltningsansvar; staten gir berre pengar til bevaring av statlege arkiv. Dette betyr at ikkje-offentlege arkiv – personarkiv, foreiningsarkiv og bedriftsarkiv – berre unntaksvis og tilfeldigvis blir bevart; det arkivale demokratiet omfattar i praksis berre offentleg sektor.
For det andre er statlege og kommunale arkiv maktas arkiv, skapt av og for dei institusjonane som styrer samfunnet. Den informasjonen som blir samla i desse arkiva er den som blir opplevd som relevant i dei ulike avgjerdsprosessane i stat og kommune, anten det dreier seg om bensinprisar, edruskapspolitikk eller barnevern. Og denne relevansen er som oftast definert av sterke økonomiske og politiske krefter som fremmer sine interesser; ein saksbehandlar kan ikkje unngå å bli påverka. Innhaldet i dei offentlege arkiva er altså prega av maktas relevansoppleving; dei alternative, opposisjonelle røystene er lite synlege, sjølv når desse er representert i folkevalde organ. Og sjølv om samfunnsborgarane har ein rett til innsyn i saksbehandlinga og til å påverke denne, er det relativt sjeldan dette blir gjort.
Det offentlege arkivlandskapet har hatt – og har framleis – som si fremste oppgåve å bevare maktas arkiv frå statleg, fylkeskommunal og kommunal forvaltning. Arkivarane sin faglege praksis har vore arbeid med materiale som er skapt i dei gjeldande byråkratisk-administrative arkivsystema. Denne praksisen har påverka vår oppfatning av kva arkiv er eller skal vere; vi har fokusert på materiale som er skapt i samsvar med formaliserte manuelle eller elektroniske arkivsystem, slik at materiale som ikkje passar inn i dette bildet ofte har blitt neglisjert.
Eit fjerde poeng: Vår beskriving av dei bevarte arkiva, arkivkatalogane, har blitt laga innanfor faglege tradisjonar som i praksis har hindra den alminnelege samfunnsborgaren å få tilgang til arkivinnhaldet. Den gjeldande katalogdiskursen byggjer på faglege føresetnader som i praksis ekskluderer dei som ikkje har kjennskap til arkivfagleg terminologi og metode. Den etablerte metodikken for arkivbeskrivinga, å byggje på arkivskaparen sitt arkivsystem, bidrar dessutan til å lukke arkivet for alternative tilnærmingar.
Eit av dei mest interessante innlegga på Edinburgh-konferansen vart halde av Andrew Flinn, frå London University College og behandla nettopp dette behovet for å demokratisere arkiva. For å gjennomføre denne nødvendige demokratiseringa og mangfaldiggjeringa må vi ifølgje Flinn
• Utvide arkivforståinga vår til å omfatte eit mykje breiare spekter av “minne” i ulike former;
• Erkjenne at prosessen med å velje ut arkiv for bevaring må byggje på prinsipp som har som mål å dokumentere alle sider ved samfunnet;
• Opne arkivbestanden med hjelp av brukarskapte beskrivingar og andre former for interaktivitet;
• Prøve ut nye samarbeidsformer med arkivskaparar og andre arkiveigarar for å sikre ei brei arkivbevaring, inkludert distribuert bevaring;
• Gjere mangfald, publikumsarbeid, samhandling med lokalsamfunn og formidling til kjerneelement i våre faglege plikter og i utdanninga.
Enkeltvis representerer desse fem punkta ikkje så mykje nytt; tankar som dette har vore lufta både her i landet og internasjonalt tidlegare. Men samla, som eit mogleg “program” for arkivutvikling i åra framover, er dei verd å reflektere over.
Og – når vi har reflektert ferdig – tilpasse dei til våre forhold og handle.
