Dokumentinnsyn – utan offentlegheit?

Innføringa av offentlegprinsippet i norsk forvaltning var utan tvil ein viktig demokratisk reform. Forvaltningslova og offentlegheitslova etablerte eit system for innsyn i forvaltningas saksbehandling som styrka den demokratiske kontrollen av styresmaktene. Alle har rett til å krevje innsyn i saksdokument i offentlege organ, og eventuelle avslag skal vere grunngjevne med lovheimel.

Offentlegprinsippet har særleg blitt grunngitt med omsynet til rettstryggleik og demokrati. Forvaltningskomiteen av 1958, som utarbeida det første framlegget til offentlegheitslov, meinte at «[d]en enkeltes rettsstilling trygges derved at kjennskap til andre sakers behandling fremmer likhet i avgjørelsene, motvirker og vanskeliggjør vilkårlighet og korrupsjon». På same måte er allmenn tilgang til informasjon om saksbehandling og vedtak i offentleg forvaltning eit nødvendig grunnlag for eit demokrati som også involverer den vanlege borgaren, eit demokrati som også omfattar dei offentlege arkiva. Jacques Derrida såg på makt over arkivet som eit grunnleggjande demokratisk spørsmål: «Det finst ingen politisk makt utan kontroll over arkivet (—). Effektivt demokrati kan alltid målast etter eit grunnleggande kriterium: Deltakinga i og tilgangen til arkivet, til skapinga av det og til tolkinga av det».

Innføringa av offentlegprinsippet skjedde ikkje utan motstand. Og denne motstanden var konsentrert i det statlege byråkratiet, som meinte at det ville bli kostbart og i tillegg forseinke saksbehandlinga. Byråkratiet arbeider som kjent alltid best når det har arbeidsro, og slepp å bli forstyrra av eit stadig innsynsmas. Og slik er det tydelegvis framleis.

Den 18. februar i år sendte Kultur- og kyrkjedepartementet (KKD) eit merkverdig brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) om tolkinga av journalføringsplikta i Forskrift om offentlege arkiv. Forhistoria er slik:

I april 2008 gav Sivilombodsmannen ein uttale om arkivering og journalføring av saker om dokumentinnsyn. Bakgrunnen var at han i behandlinga av ei klagesak hadde oppdaga at AID ikkje journalførte krav om dokumentinnsyn. Sivilombodsmannens uttale tar som utgangspunkt formuleringane i arkivforskrifta som føreskriv journalføringsplikt når eit saksdokument er gjenstand for saksbehandling og har verdi som dokumentasjon, og skriv at det

«ikke [kan] være tvilsomt at begjæringen skal være gjenstand for saksbehandling hos organet. Det kan heller ikke anses tvilsomt at innsynsbegjæringen, forvaltningens avgjørelse, og andre dokumenter knyttet til behandlingen av innsynssaken, har en dokumentasjonsverdi. For eksempel vil slike dokumenter kunne ha betydning for å dokumentere forvaltningsorganets praksis i saker om dokumentoffentlighet, eller ved en eventuell klage til ombudsmannen.
Etter dette har forvaltningsorganer en plikt til å journalføre innkomne innsynsbegjæringer som fremsettes elektronisk eller i papirform».

AID var tydelegvis lite glad for dette, og klaga saka inn til KKD i mai i fjor. Og så, i februar 2009, sender KKD (med kopi til Riksarkivaren, Justisdepartementet og Sivilombodsmannen) eit svarbrev som konkluderer med at kravet om journalføring i arkivforskrifta ikkje omfattar saker om dokumentinnsyn.

Brevet er, som sagt, ei merkverdig affære. Det er på den eine sida eit typisk døme på ei utgreiing der svaret er gitt på førehand: Departementa ønskjer openbart ikkje eit system der krav om dokumentinnsyn blir journalført. (Det ville forstyrre arbeidsroa, og vere både dyrt og forseinkande for saksbehandlinga). KKDs argumentasjon er difor selektiv og inkonsistent,  prega av jakt på argument som støttar opp om den på førehand gitte konklusjonen.

På den andre sida er brevet ein studie i byråkratisk mentalitet. Brevskrivarane hoppar lett over det denne saka djupast sett handlar om: Offentlegheitas muligheit for å kontrollere forvaltningas behandling av krav om dokumentinnsyn. Dette er sjølvsagt avhengig av at vi kan få innsyn i korleis slike saker blir behandla. Og for å be om innsyn i slike saker, må vi vite at dei finst – og då må dei journalførast!

I staden legg dei vekt på at «det neppe noengang har vært praksis at departementene har journalført hver enkelt av det store antall vanlege innsynsbegjæringer som mottas», at «nåværende praksis har (—) lang tradisjon» og at det i ei «journalføringsplikt for alle innsynsbegjæringer ville (—) ligge en innebygd fare for selvgenererende oppsvulming av forvaltningens journaler ut over alle grenser, som bl.a. vil motvirke de offentligshensyn journalene skal ivareta».

Hadde byråkratane fått bestemme på 1960-talet, hadde vi ikkje hatt noko offentlegprinsipp i dag. Dei leid heldigvis nederlag, men kan jo trøste seg med at dagens byråkratar gjer sitt beste for å leve opp til gamle ideal.

Dei som ønskjer å lese brevet kan bestille det frå KKDs arkivteneste. Arkivreferansen er følgjande: 2008/02344 KU/KU3 IE:mmt 18.02.2009.

Digital maktutøving

Regjeringa har lagt fram ei stortingsmelding om “Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv”, sjå http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-24-2008-2009-.html?id=555254. Eg har lese den, og er ikkje imponert. Den minner mest om ein norsk skihoppar i eit world cup-renn; innsatsen i ovarennet er grei nok, men så går det gale: han kjem lavt ut frå hoppet og landar på kulen. Og slik er det med digitaliseringsmeldinga også: beskrivinga av mål og status er grei nok, men dei tiltaka som er foreslått er forstemmande.

Visjonen i meldinga er  “å gjøre mest mulig av samlingene i våre arkiv, bibliotek og museer tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske løsninger. Samlingene skal være søkbare og tilgjengelige på tvers av hele abm-feltet, og innholdet skal formidles på en brukerorientert måte.” Behovet for digitalisering blir begrunna med at institusjonane har viktig historisk kjeldemateriale som kan fungere som grunnlag for nasjonal og kulturell identitet, at dette materialet (i motsetning til mykje anna på nettet) kan framstå som autentisk og påliteleg, og at digitaliseringa kan auke tilgangen til “relevant og kvalitativt godt materiale innenfor de opphavsrettslige og andre begrensninger som til enhver tid vil gjelde for bruk av kildemateriale i kulturarvinstitusjoner”. Bruk av “sosiale nettverksteknologier og wiki-initiativ vil materialet også kunne brikes og få ny betydning i takt med samfunnsutviklingen”.

Og dette er jo pent. Men korleis skal regjeringa nå desse måla?

Her er det lite nytt å melde: “Satsingen vil ta utgangspunkt i det ansvaret de eksisterende samlingsbevarende institusjonene har for å digitalisere, forvalte og formidle materialet i egne samlinger. Samtidig må det erkjennes at det på enkelte områder er behov for samordning og samarbeid for å komme frem til det ønskelige resultatet.” Og denne samordninga skal Riksarkivet ha ansvar for innanfor arkivområdet: “Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivlova, skal Arkivverket ha ansvaret for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger for søking i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner.”

Dette inneber i realiteten at Riksarkivet får blankofullmakt til å bestemme dei teknologiske løysingane. Det er ikkje nødvendigvis ei god løysing; erfaringane så langt i arbeidet med digitalisering og nettformidling tyder på at gode idear ofte oppstår i mindre institusjonsmiljø (jf Fylkesarkivet i Sogn og Fjordanes innsats gjennom mange år).

Inneber meldinga ei vingeklipping av ABM-utvikling? Mykje tyder på det: “ABM-utvikling skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkivene utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.” Les denne setninga ein gong til, og legg merke til kva som manglar. Nettopp: orda “kommunale og fylkeskommunale arkiv”. Lest bokstavleg står det her at ABM-utvikling ikkje skal spele nokon rolle i samband med digitalisering av kommunalt og fylkeskommunalt arkivmateriale. Kommunale og fylkeskommunale arkivinstitusjonar (og bibliotek) må altså sjølv finansiere sine digitale satsingar – det blir ingenting å hente frå statleg hald.

Når du skal lese ei stortingsmelding er det alltid lurt å sjå kva som står til slutt, i kapitlet som vanlegvis heiter “administrative og økonomiske konsekvensar”. Og her står følgjande: “De skisserte tiltak i meldingen forutsettes dekket innenfor de gjeldende budsjettrammer”. Altså: Det kjem ikkje nye, friske pengar til digitalisering. Så veit vi det.

Oppsummert: Digitaliseringsmeldinga inneber ingen reell satsing på digitalisering. Den statlege digitaliseringspolitikken har ingen plass for det regionale og lokale nivået, men legg heller opp til meir sentralstyring. Konsekvensen av denne politikken kan gjere den digitale allmenningen til  ein arena for statsmakta sine forteljingar, og ikkje for eit spennande folkeleg mangfald.

Okkupasjonshistoria og arkiva

Filmen om Max Manus og bøkene om Jens Chr. Hauge Gunnar Sønsteby har utløyst nok ein debatt om norsk krigshistorieskriving. Debatten er nødvendig, det er ingen tvil om det. Norsk okkupasjonshistorie har blitt skrive i svart og kvitt, som historikaren Tore Pryser uttrykte det i Klassekampen 23. desember: Anten som svartmaling av dei som gjekk inn i NS, eller som glorifisering av heltane i Milorg og Kompani Linge. Andre historier har i stor grad blitt neglisjert: det økonomiske samarbeidet med okkupasjonsmakta, kommunistane sin motstandskamp, dei russiske krigsfangane sin situasjon, den norske krigsinnsatsen på tysk side på Austfronten, den norske deltakinga i holocaust, osb, osv.

Hovudårsaka til dette er at historieskrivinga har vore dominert av eit fagmiljø med nær tilknyting til Milorg-leiinga og Forsvaret. Dette har langt på veg bestemt formål og fokus for okkupasjonshistoria: å skrive ei nasjonsbyggjande historie som framheva innsatsen til dei som kom i maktposisjonar etter frigjeringa. Dessutan har dette miljøet, som historikaren Lars Borgersrud viser i ein større artikkel i Klassekampen 30.12., hatt eksklusiv tilgang til ressursar og kjelder: “Både FKA [Forsvarets krigshistoriske avdeling] og Hjemmefrontmuseet ble organisert rundt arkivmateriale etter krigen som de fikk overlevert av E-staben. Det var kilder som var hemmeligholdt i svært mange år og som først i de senere år delvis har blitt gjort tilgjengelig for andre forskere. Denne eksklusive kildetilgangen, bruken av hemmeligstempling og ressurstilgang uten om det sivile samfunnets kanaler og innsyn har utvilsomt vært bestemmende for debatten om krigen. [---] Fortsatt har Norges Hjemmefrontmuseum beholdt viktige arkiver som Riksarkivaren rett og slett er påtvunget å avfinne seg med. Det er en klar linje fra den gang avtroppende forsvarsminister Jens Chr. Hauge tok med seg sine embetsdokumenter hjem, fordi han mente de kunne komme i feil hender – og han beholdt dem til han delte dem ut til sin utvalgte biograf -, til Norges Hjemmefrontsmuseum og IFS, som om arkivlov, offentlighetslov, forvaltningslov og Riksarkiv ikke eksisterte.”

Borgersrud har openbart eit poeng; den som har makt over arkiva har også makt over historieskrivinga. Denne maktutøvinga er særleg tydeleg når arkiva berre blir gjort tilgjengelege for handplukka forskarar. Men den er også til stades i praktiseringa av kravet om forskarkompetanse for å få tilgang til opplysningar som er unntatt offentlegheit med heimel i lov; det synest openbart at dei same kreftene som har dominert okkupasjonshistoria også har påverka Riksarkivets tilgangspolitikk (sjå Bjørn Westlie og Lars Borgersrud i heftet “Arkiv, demokrati rettferd” (http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/arkiv_demokrati.pdf).

Samtidig er det viktig å vere klar over at dei fleste kjeldene til okkupasjonshistoria ikkje lenger er, og delvis aldri har vore, unntatt offentlegheit. Kjelder til historia om den daglege tilpassinga og praktiske samarbeidet med okkupasjonsmakta finst m.a. i dei kommunale arkiva landet rundt. Då eg skreiv hovudoppgåve i historie om det politiske og økonomiske samarbeidet med okkupasjonsmakta i Bergen i 1940, brukte eg berre opne kjelder, hovudsakleg frå kommunale arkiv. Desse arkiva dokumenterte at leiinga i Bergen kommune sitt hovudmål heilt frå 10. april – mens det framleis sto norske styrkar nokre få mil frå byen – var å “halde hjula i gang” og tilpasse seg dei nye makthavarane. Det same skjedde elles i landet, men samarbeidet og tilpassinga har vore eit av dei forsømte emna i okkupasjonshistoria fordi den ikkje passa inn i det offisielle historieforteljinga.

Kjeldene til ei meir kritisk og nyansert okkupasjonshistorie finst, i statsarkiv, byarkiv og interkommunale arkiv landet rundt. Dei finst i lensmanns- og politiarkiva, i domstolsarkiva, og ikkje minst i dei kommunale arkiva etter formannskap, rådmenn, tekniske etatar, skolevesen, forsyningsnemnder og likningskontora. Spørsmålet er om arkivinstitusjonane vil gjere noko aktivt for å formidle at denne dokumentasjonen finst og leggje den til rette for bruk, og dermed bidra til nyskriving av okkupasjonshistoria.

Archives and Geography – Reflections on my Archival Passions

Do we need archival passions to keep working as archivists? I think we do, so I’ve written about my archival passions – the English version of my article “Arkiv og geografi” is finally available on this site – you’ll find it under “Pages” on the left.

Jens Chr Hauge og Trond Giske

Ei veke etter at statsbudsjettet vart lagt fram utan nokon finansieringsordning for bevaring av privatarkiv, kom biografien om Jens Chr Hauge. Sjeldan har vel ei utilsikta timing vore betre: Biografien er ein glimrande illustrasjon på at privatarkiv kan ha vel så stor samfunnsverdi som offentlege arkiv.

Olav Njølstads viktigaste enkeltkjelde til biografien er nemleg Jens Chr Hauges privatarkiv. Dette arkivet inneheld vesentleg dokumentasjon om norsk historie etter 1940 som ikkje finst andre stader. For å nemne to døme: Utan dette arkivet ville vi ikkje ha fått den kunnskapen vi no har om Hauges besøk som offisiell norsk utsending i  den israelske “atombyen” Dimona i 1961, eit besøk han ikkje nemnde i sin rapport til styresmaktene. Arkivet inneheld også dokumentasjon som gir unik innsikt i det sosiale livet til menneske som sette preg på samfunnsutviklinga i denne tida, som t.d. leiinga i Milorg og Heimefronten og i Arbeidarpartiet.

Eg skal skrive meir utførleg om Jens Chr Hauges arkiv i ein annan samanheng. Her vil eg nøye meg med å peike på at eit personarkiv også representer ei forteljing om opphavspersonen. Personarkivet, i den grad det blir bevart og gjort tilgjengeleg, er eit monument over mennesket. Som historikaren Jacques Le Goff har understreka: Menneske med makt eller rikdom lagar minnesmerke for å hindre at ettertida gløymer det dei meiner skal vere minneverdig, men også for å autorisere forteljinga om det som hende. Det var nettopp dette Jens Chr Hauge gjorde då han avleverte sitt arkiv til Riksarkivet i 2003. 

Den statsråden som no tre gongar har sagt nei til støtteordninga for privatarkiv, Trond Giske, har i følgje Jens Stoltenberg også gjort seg fortent til eit minnesmerke. Dersom dette skal vere noko meir enn ein statue med eit namn på, må Giske sørgje for å dokumentere sine nettverk og mange initiativ i eit arkiv. Og for å vere trygg på at dette arkivet blir bevart, må han faktisk også få på plass pengar til privatarkiva i neste statsbudsjett.  Dersom ikkje, risikerer Giske å ende opp som ein av desse statuane av folk vi ikkje lenger hugsar.

Arkiv nedanfrå

Heimesida til den tyske arkivarforeininga (Verband deutcher Archivarinnen und Archivare – http://vda.archiv.net/) melder om etableringa av eit nettverk for arkiv frå dei nye sosiale rørslene som vaks fram etter 1968.Styret i foreininga ønskjer nettverket velkommen og skriv at det samfunnsmessige engasjementet som vart utvikla i kampanjen mot atomvåpen, fredsrørsla, kvinnerørsla og opposisjonelle grupper i aust og vest var uttrykk for viktige sosiale prosessar som har prega og framleis pregar tysk historie. Styret skriv vidare at dersom arkivinstitusjonane ønskjer å leve opp til målet om å dokumentere samfunnet på ein mest muleg brei og mangfaldig måte, er det nødvendig arkiva til dei nye sosiale rørslene også blir bevart og gjort tilgjengeleg. Målet til det nye nettverket er altså å styrke dette arbeidet.

Så langt VdA.

Denne typen arkiv er relativt sjeldne i også norske arkivinstitusjonar. Eit rakst søk i Samkatalogen for privatarkiv (www.arkivverket.no/samkat/searchPage.php) viser at det er bevart ein del arkiv frå nokre av desse organisasjonane i Arbeiderbevegelsens arkiv og i Riksarkivet. Men dette er stort sett arkiv frå sentrale organ i organisasjonane; arkiv frå lokallaga ser ut til å mangle.

Og det som først og fremst særmerka desse rørslene var at dei var aktivistorganisasjonar. Dei var aktive i lokalsamfunna, arrangerte aksjonar og møte og delte ut flygeblad. Hovudmålet for aktivitetane var å påverke folk, ikkje å drive lobbyverksemd på Stortinget. Og eg vil tru at desse lokale aktivitetane er relativt overflatisk dokumentert i dei sentrale arkiva.

No veit eg at arkivskaping i vanleg byråkratisk forstand ikkje hadde nokon høg prioritet i desse rørslene. Det viktigaste var å få ting gjort, ikkje å dokumentere dei. Likevel finst det materiale, flygeblad, plakatar, fotografi, pamflettar og brev, i mange heimar i dette landet. Materiale som kan dokumentere kva som vart tenkt, sagt og gjort.

40-årsmarkeringa av 1968 har så langt, i alle fall i pressa, vore prega av debattar der (meir eller mindre sjølvutnemnde) 68-veteranar har prøvd å rettferdiggjere eigne handlingar og mistenkjeleggjere tidlegare motstandarar. Eg skal ikkje nekte for at mange av innlegga har hatt ein viss underhaldningsverdi. Men særleg etterrettelege har dei kanskje ikkje vore.

Så kanskje det er på tide å samle inn autentisk dokumentasjon av desse rørslene?

Metode og teori

For å lære må vi av og til reise utanlands.

Dette gjeld kanskje særleg i eit fagområde som er så metodisk og praktisk innretta som arkiv. Vi som arbeider i dette feltet er opptatt med å få ting gjort; anten vi er forvaltnings- eller depotarkivarar er oppgåvene som oftast større enn ressursane og det er difor ikkje underleg at det faglege fokuset har vore – og er – på det metodisk-praktiske. Vi er meir opptatt av korleis vi gjer ting, enn kvifor vi gjer det; dei teoretiske grunngjevingane for dei metodiske vala vi gjer vekkjer generelt liten interesse. Og denne tilsynelatande likegyldigheita til teori deler vi med arkivarar i andre land.

Ein viktig grunn til dette ligg truleg i det positivistiske diskursen som prega arkivverda i størstedelen av det tjuande hundreåret; innanfor denne diskursen var arkivarane ”handmaidens of history” og arkivistikken ein ”historisk hjelpevitskap”. Det teoretiske grunngjevinga for denne sjølvforståinga kan vi finne hos dei klassiske arkivteoretikarane si oppfatning av arkiv som organiske produkt av arkivskaparens verksemd, som når Hilary Jenkinson skreiv at arkiv ”came together, and reached their final arrangement, by a natural process; are a growth; almost, you might say, as much an organism as a tree or an animal.” Denne oppfatninga vart delt av m.a. Jenkinsons nederlandske forløparar Muller, Feuth og Fruin og av hans amerikanske rival Th. Schellenberg, og vart knapt utfordra i det internasjonale arkivmiljøet før på 1980-talet. Då dette omsider skjedde, hadde m.a. Foucault og Le Goff for lengst problematisert arkivet som maktuttrykk og grunnlag for reproduksjon av eksisterande maktforhold.

Her til lands vart denne diskursen utfordra mykje seinare. Og vi kan kanskje undre oss over at vi, som vart rekruttert til arkivaryrket på 70- og 80-talet som nyutdanna (og ofte radikale) historikarar med rimeleg god kjennskap til positivismekritikken, ikkje synte større teoretisk interesse enn det vi faktiske gjorde. Eric Ketelaar, som har registrert liknande forhold i Nederland, meiner at ei viktig årsak kan finnast i den ”nederlandske manualen” frå 1898. Han meiner at den metodikken som denne etablerte har fungert som eit hinder for teoretisk tilnærming til arkivet; og det kan openbart vere eit poeng at proveniensprinsippet og prinsippet om den opphavlege orden har retta fokuset mot arkivet i seg sjølv og på den måten hindra utsyn mot dei samfunnsmessige forholda det vart skapt under.

Dette får så vere; formålet med dette stykket er ikkje å gjere nokon brei analyse av årsakene til den svake teoriinteressa i arkivmiljøa, men å introdusere ein handfull rapportar frå konferansen ”The Philosophy of the Archive” som vart arrangert i Edinburgh 10. – 11. april. I løpet av mai (med unntak av den første veka) vil eg skrive om mine refleksjonar kring nokre av innlegga på denne konferansen.

For når ein har reist utanlands og lært noko, får ein jo lyst til å fortelje om det!

Det vanskelege nye

Vi nærmar oss april, då Norsk Arkivråd (NA), Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP) og Kommunalt arkivfagleg forum (KAF) skal ta stilling til forslaget om samanslåing til ein felles arkivorganisasjon. For utanforståande kan det kanskje synast absurd at eit så lite fagområde som arkiv har halde seg med tre organisasjonar i meir enn tjue år, men det har si forklaring i ulike historiske opphav. 

NA vart stifta så langt tilbake som i 1962 for å styrke kvaliteten til arkivarbeidet i offentlege og private verksemder. Organisasjonens fokus har heile tida vore på arkivdanninga, dvs. korleis arkiv blir skapt, systematisert og brukt hos arkivskaparane. NA er idag den største arkivorganisasjonen, har medlemer frå statleg, kommunalt og privat sektor og har den største tilbodsporteføljen for medlemene. 

KAF vart stifta i 1987. Formålet var – og er - å styrke arkivdanninga i kommunar og fylkeskommunar, altså ei målsetjing som er parallell med NAs. Ei årsak til at mange kommunale arkivmedarbeidarar valte å stifte ein ny organisasjon i staden for å bli med i NA, var sannsynlegvis at dei opplevde at NA var dominert at statleg tilsette og difor ikkje tok kommunale arkivspørsmål på alvor. Eg skal ikkje dømme om dette; i eit historisk perspektiv kan vi også sjå KAF som eit uttrykk for den aukande profesjonaliseringa av kommunalt arkivarbeid på 80-talet og behovet for å skape ein sjølvstendig fagleg identitet.  

LLP har sitt opphav i dei nye arkivinstitusjonane som vaks fram på 1980-talet. Organisasjonens formål var dei første åra å styrke arbeidet med å bevare og gjere tilgjengeleg “lokalt og privat arkivtilfang”, først midt på 90-talet vart dette omformulert til eksplisitt å omfatte også kommunale arkiv. I motsetning til dei to andre organisasjonane har LLP lagt hovudvekta på dei kulturhistoriske funksjonane til arkivet og ikkje lagt særleg vekt på arkivdanningsspørsmål. LLP skil også ut fordi berre institusjonsmedlemer har stemmerett på årsmøtet, mens dei andre to likestiller individuelt og institusjonalr medlemskap.

Desse tre organisasjonane er det altså som kanskje skal bli ein. Dette burde vere ei vinning for eit lite fagområde som arkiv. Men det finst dei som er skeptiske eller negative til ei samanslåing. Dette er gjerne menneske som har lagt ned store ressursar for å utvikle dei eksisterande organisasjonane og som fryktar at ein organisasjon ikkje vil makte å vidareføre arbeid på alle dei fagområda som i dag har prioritet i tre organisasjonar. Eg forstår denne skepsisen, men eg deler den ikkje. 

Eg har tidlegare på denne bloggen kritisert Oddby-utvalets utredning om samanslåing til ein organisasjon for å vere for operativ, for lite opptatt av å analysere kva skilnadene mellom dei tre organisasjonanes medlemsgrunnlag og innretning kan bety for etableringa av ein ny organisasjon. For ein felles arkivorganisasjon treng ein felles identitet, ein identitet omfattar noko meir enn det som blir sagt i det foreslåtte formålsparagrafen: “Organisasjonens formål er å arbeide for faglig utvikling av den enkelte arkivmedarbeider, fremme arkivfaget i alle sammenhenger samt arbeide for at det utvikles en nasjonal arkivpolitikk”. Denne er berre operativ, den tilbyr oss ikkje noko samlande, overordna perspektiv.

Så kva er det som er felles for ein arkivmedarbeidar i ein kommune og ein arkivar i eit museum som arbeider med privatarkiv? Tilsynelatande lite; den eine er opptatt av å journalføre og klassifisere arkivdokument i eitt enkelt arkiv, den andre av å samle inn lags- og bedriftsarkiv som kan dokumentere eit lokalsamfunn. Men om vi ser djupare, kan vi sjå at desse to – som alle andre arkivtilsette – arbeider med å skape, bevare og gjere tilgjengeleg eit felles integret samfunnsminne. Eksistensen av tilgjengelege arkiv er ein føresetnad for demokrati, rettstryggleik og kontrollerbar kunnskap om fortida.

Dersom ein ny arkivorganisasjon skal bli vellukka, må den leggje vekt på å skape ei felles forståing av arkivets samfunnsmessige funksjonar og arkivaranes – vår – rolle i arbeidet med å gjere arkivet til ein demokratisk ressurs for alle. Ein felles organisasjon må ha eit breiare grunnlag enn eit sett vedtekter. Vi treng ein visjon, eit arkivpolitisk program, som kan vere eit grunnlag for innbyrdes respekt mellom ulike fagtradisjonar. Ein felles arkivorganisasjon må altså ikkje nøye seg med å vidareføre det arbeidet dei eksisterande organisasjonane har drive. Den må også representere noko nytt.

Dersom vi klarer dette, vil ikkje det nye berre vere vanskeleg. Det vil også bli spennande. Eg gler meg!

Arkivformidling og arkivets samfunnsrolle

Begrepet ”arkivformidling” er relativt nytt i norsk samanheng. Ved inngangen til 1990-talet var det så godt som ukjent; i dag er det etablert både som idé og praksis i mange arkivinstitusjonar. Årsakene til denne endringa er ikkje tema for dette innlegget, men det er openbart at 1990-talet både nasjonalt og internasjonalt representerte eit tidsskilje når det gjaldt samfunnsorienteringa til arkivinstitusjonane. 

I dei første åra etter tusenårsskiftet var det ein ganske heit debatt om arkivformidling i det norske arkivmiljøet. Begrepet var som sagt nytt, og som alle nye begrep vart det tolka og utlagt på forskjellige måtar. Dette var heilt naturleg etter som det ikkje eksisterte nokon fagleg teori og metodikk for arkivformidling. I motsetning til musea, som har som ein grunnleggjande del av si verksemd å formidle delar av sine samlingar for publikum, har arkiva sine samlingar tradisjonelt berre vore tilgjengelege på forespørsel. Publikums tilgang har vore basert på at brukaren sjølv må oppsøke arkivet, finne fram i katalogane og lese dei originale arkivdokumenta på lesesalen, alternativt ta kontakt med arkivet og be om utskrift eller kopi av dokumenta. Arkivarens rolle har vore å bistå brukaren og ekspedere dei forespørslane som kom.    

Det seier seg sjølv at denne forma for tilgjengeleggjering kan representere ein høg terskel for mange potensielle brukarar. Arkiva har difor tradisjonelt vore relativt eksklusive institusjonar; du oppsøkte arkivet fordi du ville forske på eitt emne eller fordi du måtte ha tak i bestemte opplysningar. Talsfolka for arkivformidling ønska å endre denne situasjonen. Dei ville at arkivinstitusjonane skulle arbeide aktivt for å få nye brukarar og ikkje lenger vente passivt på at dei skulle kome på døra. Verkemiddelet for å oppnå dette målet var å drive aktiv formidling av det spennande innhaldet i arkiva. Arkivarane skulle gjennom tilrettelegging og bearbeiding av materialet gjere arkiva tilgjengeleg for alle.   

Dei som var kritiske – eller skeptiske – til desse ideane argumenterte langs fleire linjer. Nokre frykta at satsing på formidling ville gå ut over bevaringsarbeidet, som alltid måtte vere den viktigaste oppgåva for ein arkivinstitusjon. Andre, som tidlegare riksarkivar John Herstad, argumenterte meir prinsipielt.  

I eit innlegg i Dagbladet 14.04.2004 skreiv han at debatten berre tilsynelatande dreia seg om arkivformidling. Den var eigentleg ein ”[d]iskusjon om arkivaren i rollen som historieforteller og aktør. [---] Høytidelig sagt er det en diskusjon om arkivinstitusjonenes sjel”. Han skreiv vidare at ”[k]ravet om at arkivarene skal være historiefortellere er et forsøk på å overføre en ufordøyd museumsideologi og et uferdig produkt på arkivsektoren, en politikk for å gjøre arkivene til aktørpregede dialoginstitusjoner. Det er min overbevisning at dette må arkivsektoren verne seg mot for at bevaring fremdeles skal være vår fremste oppgave. [---] Arkivinstitusjonene har tradisjonelt aldri hatt aktiv formidling som sin hovedoppgave. I arkivsektoren har rollen som historieforteller tradisjonelt vært utført ved stedfortreder, nemlig gjennom den profesjonelle historieforskeren ved universitetene, og senere også gjennom lokalhistoriske og andre miljøer.” 

Herstads hovudærend var, slik eg les han, å forsvare idéen om at arkivinstitusjonane og arkivarane måtte vere upartiske. Og han hadde rett i at ei ”aktørlignende” rolle som historieforteljar ville representere eit brot med den tradisjonelle samfunnsrolla til dei offentlege arkivinstitusjonane. Herstad hadde også rett i at arkivformidling teoretisk og metodisk var – og framleis er – eit ”uferdig produkt”. Nye tankar vil alltid vere uferdige; men det treng ikkje bety at dei er unødvendige eller gale.  

Seks dagar etter at Herstads artikkel var publisert, opna Bergen byarkiv ei nettutstilling om eksplosjonsulykka på Bergen hamn 20.04.1944. Den dagen eksploderte ammunisjonsskipet Vorboode ved kai. 160 menneske vart drepne, over 5000 såra og 4536 bustadhus vart skada. Som ei følgje av ulykka vart skolane stengt og så mange barn som mulig evakuerte frå byen. I alt vart 4260 barn sendt til ulike delar av landet, dei fleste til private familiar. Mange av barne vart verande hos pleieforeldra sine heilt til krigen var slutt.  

Utstillinga, som er tilgjengeleg på http://www.bergen.kommune.no/byarkivet/ under lenka utstillingar, formidlar hendingane gjennom tekstar, foto og kommunale arkivdokument. Men det spesielle med den er at vi også får lese beretningar frå dei barna som vart evakuert i 1944 og som vart samla inn av byarkivet som eit ledd i arbeidet med utstillinga.    

Dei kommunale arkiva dokumenterer skadane etter ulykka, hjelpearbeidet og erstatningsutbetalingar, men fortel ikkje korleis folk opplevde situasjonen, korleis dei reagerte, korleis dei takla kvardagen etter ulykka – eller korleis barna opplevde å bli sendt bort til framande. Beretningane til dei evakuerte barna fortel andre historier enn dei kommunale arkiva og gir oss nye perspektiv på hendingane. På denne måten fungerte byarkivets innsamling eit tiltak for å supplere dei eksisterande arkiva og synleggjere ei gruppe som hadde vore usynlege i femti år. Dette representerte eit brot med den tradisjonelle oppfatninga av arkivas samfunnsmessige rolle.  

I arbeidet med denne utstillinga valde byarkivet altså ei ”aktørlignede” rolle; dei gjekk i dialog med menneske som hadde vore evakuert, samla inn deira historier og publiserte desse i samanheng med dei ”tradisjonelle” arkivkjeldene. I staden for å vere forvaltningas – i dette tilfelle kommunens – arkiv, framsto byarkivet i praksis som byens arkiv. 

Kulturgeriljaen slår til!

Fire medlemer av Untergunther, ein hemmeleg organisasjon som arbeider for å restaurere kulturminne i Frankrike, vart sist fredag frikjent for innbrot i Panthéon i Paris. I følgje ein artikkel i nettutgåva av The Guardian 26.11. (sjå http://arts.guardian.co.uk/art/heritage/story/0,,2217212,00.html?gusrc=rss&feed=40)  var dei fire tiltala for ulovleg å ha restaurert uret i Panthéons tårn.

Arbeidet starta i september 2005 og tok eitt år. Under leiing av Jean-Baptiste Viot, ein profesjonell urmakar, skaffa dei seg tilgang til tårnet, sette opp ein verkstad og gjennomførte reparasjonen utan at nokon merka det. Etter at arbeidet var ferdig, vart leiinga for Panthéon informert slik at dei kunne trekke opp urverket. Men Centre des Monuments Nationaux, som har det overordna ansvaret for Panthéon, vart ikkje særleg blide og reagerte med å reise sak mot Untergunther.

Lazar Klausman, talsmann for gruppa, seier til The Guardian at dei ønskjer å erstatte staten på område der staten er inkompetent. Hmm, kanskje noko å tenke på for kulturarbeidarar her i landet også?