Metode og teori

For å lære må vi av og til reise utanlands.

Dette gjeld kanskje særleg i eit fagområde som er så metodisk og praktisk innretta som arkiv. Vi som arbeider i dette feltet er opptatt med å få ting gjort; anten vi er forvaltnings- eller depotarkivarar er oppgåvene som oftast større enn ressursane og det er difor ikkje underleg at det faglege fokuset har vore – og er – på det metodisk-praktiske. Vi er meir opptatt av korleis vi gjer ting, enn kvifor vi gjer det; dei teoretiske grunngjevingane for dei metodiske vala vi gjer vekkjer generelt liten interesse. Og denne tilsynelatande likegyldigheita til teori deler vi med arkivarar i andre land.

Ein viktig grunn til dette ligg truleg i det positivistiske diskursen som prega arkivverda i størstedelen av det tjuande hundreåret; innanfor denne diskursen var arkivarane ”handmaidens of history” og arkivistikken ein ”historisk hjelpevitskap”. Det teoretiske grunngjevinga for denne sjølvforståinga kan vi finne hos dei klassiske arkivteoretikarane si oppfatning av arkiv som organiske produkt av arkivskaparens verksemd, som når Hilary Jenkinson skreiv at arkiv ”came together, and reached their final arrangement, by a natural process; are a growth; almost, you might say, as much an organism as a tree or an animal.” Denne oppfatninga vart delt av m.a. Jenkinsons nederlandske forløparar Muller, Feuth og Fruin og av hans amerikanske rival Th. Schellenberg, og vart knapt utfordra i det internasjonale arkivmiljøet før på 1980-talet. Då dette omsider skjedde, hadde m.a. Foucault og Le Goff for lengst problematisert arkivet som maktuttrykk og grunnlag for reproduksjon av eksisterande maktforhold.

Her til lands vart denne diskursen utfordra mykje seinare. Og vi kan kanskje undre oss over at vi, som vart rekruttert til arkivaryrket på 70- og 80-talet som nyutdanna (og ofte radikale) historikarar med rimeleg god kjennskap til positivismekritikken, ikkje synte større teoretisk interesse enn det vi faktiske gjorde. Eric Ketelaar, som har registrert liknande forhold i Nederland, meiner at ei viktig årsak kan finnast i den ”nederlandske manualen” frå 1898. Han meiner at den metodikken som denne etablerte har fungert som eit hinder for teoretisk tilnærming til arkivet; og det kan openbart vere eit poeng at proveniensprinsippet og prinsippet om den opphavlege orden har retta fokuset mot arkivet i seg sjølv og på den måten hindra utsyn mot dei samfunnsmessige forholda det vart skapt under.

Dette får så vere; formålet med dette stykket er ikkje å gjere nokon brei analyse av årsakene til den svake teoriinteressa i arkivmiljøa, men å introdusere ein handfull rapportar frå konferansen ”The Philosophy of the Archive” som vart arrangert i Edinburgh 10. – 11. april. I løpet av mai (med unntak av den første veka) vil eg skrive om mine refleksjonar kring nokre av innlegga på denne konferansen.

For når ein har reist utanlands og lært noko, får ein jo lyst til å fortelje om det!

Det vanskelege nye

Vi nærmar oss april, då Norsk Arkivråd (NA), Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP) og Kommunalt arkivfagleg forum (KAF) skal ta stilling til forslaget om samanslåing til ein felles arkivorganisasjon. For utanforståande kan det kanskje synast absurd at eit så lite fagområde som arkiv har halde seg med tre organisasjonar i meir enn tjue år, men det har si forklaring i ulike historiske opphav. 

NA vart stifta så langt tilbake som i 1962 for å styrke kvaliteten til arkivarbeidet i offentlege og private verksemder. Organisasjonens fokus har heile tida vore på arkivdanninga, dvs. korleis arkiv blir skapt, systematisert og brukt hos arkivskaparane. NA er idag den største arkivorganisasjonen, har medlemer frå statleg, kommunalt og privat sektor og har den største tilbodsporteføljen for medlemene. 

KAF vart stifta i 1987. Formålet var - og er - å styrke arkivdanninga i kommunar og fylkeskommunar, altså ei målsetjing som er parallell med NAs. Ei årsak til at mange kommunale arkivmedarbeidarar valte å stifte ein ny organisasjon i staden for å bli med i NA, var sannsynlegvis at dei opplevde at NA var dominert at statleg tilsette og difor ikkje tok kommunale arkivspørsmål på alvor. Eg skal ikkje dømme om dette; i eit historisk perspektiv kan vi også sjå KAF som eit uttrykk for den aukande profesjonaliseringa av kommunalt arkivarbeid på 80-talet og behovet for å skape ein sjølvstendig fagleg identitet.  

LLP har sitt opphav i dei nye arkivinstitusjonane som vaks fram på 1980-talet. Organisasjonens formål var dei første åra å styrke arbeidet med å bevare og gjere tilgjengeleg “lokalt og privat arkivtilfang”, først midt på 90-talet vart dette omformulert til eksplisitt å omfatte også kommunale arkiv. I motsetning til dei to andre organisasjonane har LLP lagt hovudvekta på dei kulturhistoriske funksjonane til arkivet og ikkje lagt særleg vekt på arkivdanningsspørsmål. LLP skil også ut fordi berre institusjonsmedlemer har stemmerett på årsmøtet, mens dei andre to likestiller individuelt og institusjonalr medlemskap.

Desse tre organisasjonane er det altså som kanskje skal bli ein. Dette burde vere ei vinning for eit lite fagområde som arkiv. Men det finst dei som er skeptiske eller negative til ei samanslåing. Dette er gjerne menneske som har lagt ned store ressursar for å utvikle dei eksisterande organisasjonane og som fryktar at ein organisasjon ikkje vil makte å vidareføre arbeid på alle dei fagområda som i dag har prioritet i tre organisasjonar. Eg forstår denne skepsisen, men eg deler den ikkje. 

Eg har tidlegare på denne bloggen kritisert Oddby-utvalets utredning om samanslåing til ein organisasjon for å vere for operativ, for lite opptatt av å analysere kva skilnadene mellom dei tre organisasjonanes medlemsgrunnlag og innretning kan bety for etableringa av ein ny organisasjon. For ein felles arkivorganisasjon treng ein felles identitet, ein identitet omfattar noko meir enn det som blir sagt i det foreslåtte formålsparagrafen: “Organisasjonens formål er å arbeide for faglig utvikling av den enkelte arkivmedarbeider, fremme arkivfaget i alle sammenhenger samt arbeide for at det utvikles en nasjonal arkivpolitikk”. Denne er berre operativ, den tilbyr oss ikkje noko samlande, overordna perspektiv.

Så kva er det som er felles for ein arkivmedarbeidar i ein kommune og ein arkivar i eit museum som arbeider med privatarkiv? Tilsynelatande lite; den eine er opptatt av å journalføre og klassifisere arkivdokument i eitt enkelt arkiv, den andre av å samle inn lags- og bedriftsarkiv som kan dokumentere eit lokalsamfunn. Men om vi ser djupare, kan vi sjå at desse to - som alle andre arkivtilsette - arbeider med å skape, bevare og gjere tilgjengeleg eit felles integret samfunnsminne. Eksistensen av tilgjengelege arkiv er ein føresetnad for demokrati, rettstryggleik og kontrollerbar kunnskap om fortida.

Dersom ein ny arkivorganisasjon skal bli vellukka, må den leggje vekt på å skape ei felles forståing av arkivets samfunnsmessige funksjonar og arkivaranes - vår - rolle i arbeidet med å gjere arkivet til ein demokratisk ressurs for alle. Ein felles organisasjon må ha eit breiare grunnlag enn eit sett vedtekter. Vi treng ein visjon, eit arkivpolitisk program, som kan vere eit grunnlag for innbyrdes respekt mellom ulike fagtradisjonar. Ein felles arkivorganisasjon må altså ikkje nøye seg med å vidareføre det arbeidet dei eksisterande organisasjonane har drive. Den må også representere noko nytt.

Dersom vi klarer dette, vil ikkje det nye berre vere vanskeleg. Det vil også bli spennande. Eg gler meg!

Arkivformidling og arkivets samfunnsrolle

Begrepet ”arkivformidling” er relativt nytt i norsk samanheng. Ved inngangen til 1990-talet var det så godt som ukjent; i dag er det etablert både som idé og praksis i mange arkivinstitusjonar. Årsakene til denne endringa er ikkje tema for dette innlegget, men det er openbart at 1990-talet både nasjonalt og internasjonalt representerte eit tidsskilje når det gjaldt samfunnsorienteringa til arkivinstitusjonane. 

I dei første åra etter tusenårsskiftet var det ein ganske heit debatt om arkivformidling i det norske arkivmiljøet. Begrepet var som sagt nytt, og som alle nye begrep vart det tolka og utlagt på forskjellige måtar. Dette var heilt naturleg etter som det ikkje eksisterte nokon fagleg teori og metodikk for arkivformidling. I motsetning til musea, som har som ein grunnleggjande del av si verksemd å formidle delar av sine samlingar for publikum, har arkiva sine samlingar tradisjonelt berre vore tilgjengelege på forespørsel. Publikums tilgang har vore basert på at brukaren sjølv må oppsøke arkivet, finne fram i katalogane og lese dei originale arkivdokumenta på lesesalen, alternativt ta kontakt med arkivet og be om utskrift eller kopi av dokumenta. Arkivarens rolle har vore å bistå brukaren og ekspedere dei forespørslane som kom.    

Det seier seg sjølv at denne forma for tilgjengeleggjering kan representere ein høg terskel for mange potensielle brukarar. Arkiva har difor tradisjonelt vore relativt eksklusive institusjonar; du oppsøkte arkivet fordi du ville forske på eitt emne eller fordi du måtte ha tak i bestemte opplysningar. Talsfolka for arkivformidling ønska å endre denne situasjonen. Dei ville at arkivinstitusjonane skulle arbeide aktivt for å få nye brukarar og ikkje lenger vente passivt på at dei skulle kome på døra. Verkemiddelet for å oppnå dette målet var å drive aktiv formidling av det spennande innhaldet i arkiva. Arkivarane skulle gjennom tilrettelegging og bearbeiding av materialet gjere arkiva tilgjengeleg for alle.   

Dei som var kritiske – eller skeptiske – til desse ideane argumenterte langs fleire linjer. Nokre frykta at satsing på formidling ville gå ut over bevaringsarbeidet, som alltid måtte vere den viktigaste oppgåva for ein arkivinstitusjon. Andre, som tidlegare riksarkivar John Herstad, argumenterte meir prinsipielt.  

I eit innlegg i Dagbladet 14.04.2004 skreiv han at debatten berre tilsynelatande dreia seg om arkivformidling. Den var eigentleg ein ”[d]iskusjon om arkivaren i rollen som historieforteller og aktør. [---] Høytidelig sagt er det en diskusjon om arkivinstitusjonenes sjel”. Han skreiv vidare at ”[k]ravet om at arkivarene skal være historiefortellere er et forsøk på å overføre en ufordøyd museumsideologi og et uferdig produkt på arkivsektoren, en politikk for å gjøre arkivene til aktørpregede dialoginstitusjoner. Det er min overbevisning at dette må arkivsektoren verne seg mot for at bevaring fremdeles skal være vår fremste oppgave. [---] Arkivinstitusjonene har tradisjonelt aldri hatt aktiv formidling som sin hovedoppgave. I arkivsektoren har rollen som historieforteller tradisjonelt vært utført ved stedfortreder, nemlig gjennom den profesjonelle historieforskeren ved universitetene, og senere også gjennom lokalhistoriske og andre miljøer.” 

Herstads hovudærend var, slik eg les han, å forsvare idéen om at arkivinstitusjonane og arkivarane måtte vere upartiske. Og han hadde rett i at ei ”aktørlignende” rolle som historieforteljar ville representere eit brot med den tradisjonelle samfunnsrolla til dei offentlege arkivinstitusjonane. Herstad hadde også rett i at arkivformidling teoretisk og metodisk var – og framleis er – eit ”uferdig produkt”. Nye tankar vil alltid vere uferdige; men det treng ikkje bety at dei er unødvendige eller gale.  

Seks dagar etter at Herstads artikkel var publisert, opna Bergen byarkiv ei nettutstilling om eksplosjonsulykka på Bergen hamn 20.04.1944. Den dagen eksploderte ammunisjonsskipet Vorboode ved kai. 160 menneske vart drepne, over 5000 såra og 4536 bustadhus vart skada. Som ei følgje av ulykka vart skolane stengt og så mange barn som mulig evakuerte frå byen. I alt vart 4260 barn sendt til ulike delar av landet, dei fleste til private familiar. Mange av barne vart verande hos pleieforeldra sine heilt til krigen var slutt.  

Utstillinga, som er tilgjengeleg på http://www.bergen.kommune.no/byarkivet/ under lenka utstillingar, formidlar hendingane gjennom tekstar, foto og kommunale arkivdokument. Men det spesielle med den er at vi også får lese beretningar frå dei barna som vart evakuert i 1944 og som vart samla inn av byarkivet som eit ledd i arbeidet med utstillinga.    

Dei kommunale arkiva dokumenterer skadane etter ulykka, hjelpearbeidet og erstatningsutbetalingar, men fortel ikkje korleis folk opplevde situasjonen, korleis dei reagerte, korleis dei takla kvardagen etter ulykka – eller korleis barna opplevde å bli sendt bort til framande. Beretningane til dei evakuerte barna fortel andre historier enn dei kommunale arkiva og gir oss nye perspektiv på hendingane. På denne måten fungerte byarkivets innsamling eit tiltak for å supplere dei eksisterande arkiva og synleggjere ei gruppe som hadde vore usynlege i femti år. Dette representerte eit brot med den tradisjonelle oppfatninga av arkivas samfunnsmessige rolle.  

I arbeidet med denne utstillinga valde byarkivet altså ei ”aktørlignede” rolle; dei gjekk i dialog med menneske som hadde vore evakuert, samla inn deira historier og publiserte desse i samanheng med dei ”tradisjonelle” arkivkjeldene. I staden for å vere forvaltningas – i dette tilfelle kommunens – arkiv, framsto byarkivet i praksis som byens arkiv. 

Kulturgeriljaen slår til!

Fire medlemer av Untergunther, ein hemmeleg organisasjon som arbeider for å restaurere kulturminne i Frankrike, vart sist fredag frikjent for innbrot i Panthéon i Paris. I følgje ein artikkel i nettutgåva av The Guardian 26.11. (sjå http://arts.guardian.co.uk/art/heritage/story/0,,2217212,00.html?gusrc=rss&feed=40)  var dei fire tiltala for ulovleg å ha restaurert uret i Panthéons tårn.

Arbeidet starta i september 2005 og tok eitt år. Under leiing av Jean-Baptiste Viot, ein profesjonell urmakar, skaffa dei seg tilgang til tårnet, sette opp ein verkstad og gjennomførte reparasjonen utan at nokon merka det. Etter at arbeidet var ferdig, vart leiinga for Panthéon informert slik at dei kunne trekke opp urverket. Men Centre des Monuments Nationaux, som har det overordna ansvaret for Panthéon, vart ikkje særleg blide og reagerte med å reise sak mot Untergunther.

Lazar Klausman, talsmann for gruppa, seier til The Guardian at dei ønskjer å erstatte staten på område der staten er inkompetent. Hmm, kanskje noko å tenke på for kulturarbeidarar her i landet også?

NAV og personvernet

I august vart det kjent at ein representant frå NAV hadde tatt med seg 12 pasientjournalar frå eit legekontor i Steinkjer (sjå http://www.aftenposten.no/helse/article1950630.ece). Dette skjedde på denne måten: Legen fekk først telefon frå NAV, som bad om å få utlevert journalane. Legen svara nei og bad om ei grunngjeving. Det fekk han ikkje. Nokre timar seinare møtte representanten frå NAV fram på kontoret, sjølv om legen var midt i ein pasientkonsultasjon, og ville umiddelbart ha utlevert kopi av journalane. Legen kjende seg då så pressa at han gjorde som han fekk beskjed om. 

NAV informerte ikkje den aktuelle legen om kva journalane skulle brukast til. NAV informerte  heller ikkje dei aktuelle pasientane om at dei tok med seg journalane. Begge desse forholda bryt med vanlege reglar for behandling av personopplysningar, slik desse er formulert i personopplysningslova og pasientjournalforskrifta. Ved innsamling og behandling av personopplysningar skal den opplysningane gjeld normalt informerast. Utlevering av journalopplysningar krev normalt samtykke frå pasienten. Kvifor skjedde ikkje det i dette tilfellet?

NAV-kontora samlokaliserer den statlege Arbeids- og velferdsetaten (dei tidlegare trygde- og arbeidskontora) og den kommunale sosialtenesta. NAV er etablert som ein reiskap for å setje i verk ”arbeidslinja” i sosialpolitikken. Kort formulert kan vi seie at arbeidslinja går ut på å få folk som mottar ulike former for trygd eller stønad ut i arbeid. Det skal ”lønne seg å jobbe”; passivt mottak av stønad er ikkje bra.  

Sosialforskar Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo seier til nettsida til Velferdsprogrammet på www.forskningsradet.no at arbeidslinja ofte er kjenneteikna av paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvaking, behovsprøving og målretting. Lege Edda Wergeland går eit steg lenger i ein kommentar i Klassekampen 8.09., der ho karakteriserer NAV som ei ”gedigen overvåkningstjeneste”. Og kritikarane har eit poeng: I Rattsø-utvalet si utgreiing (NOU 2004:13) blir det gjort klart at to av formåla med reforma som førte til opprettinga av NAV, var å styrke arbeidslinja og kontrollen av stønadsmottakarar. Difor meinte også Rattsø-utvalet at den eksisterande personvernlovgivinga representerte eit unødvendig hinder for utveksling av personopplysningar mellom offentlege organ.

Dette hinderet er no borte, i alle fall i NAV. § 16 i NAV-lova slår fast ”Taushetsplikt etter denne loven eller etter sosialtjenesteloven er ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelig for andre ansatte innen kontoret i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, blant annet til bruk ved veiledning i andre saker.” Denne paragrafen opnar for bruk av personopplysningar på tvers av regelen i personopplysningslova om at opplysningar som er samla inn for eit formål ikkje skal brukast til andre formål utan at den det gjeld har gitt samtykke. Kva konsekvensar har dette fått for arkivet i NAV?

Eit utkast til arkivrettleiar for NAV som er utarbeida av Riksarkivet slår fast at det er ”juridisk åpning for at det nye NAV-kontoret har ett felles arkiv, med personmapper som inneholder alle saker”. Arkivrettleiaren understrekar rett nok at statleg og kommunalt arkiv må merkast tydeleg og oppbevarast i eigne undermapper. Likevel: Dette inneber at dersom ein person både er arbeidssøkjande og mottakar av sosialhjelp, kan dokumentasjonen av begge desse forholda samlast i den same personmappa.

Det er sjeldan at vi ser så klare døme på at arkivet skal tene arkivskaparens formål. I dette tilfelle har NAVs behov fått fullt gjennomslag. Klientens, stønadsmottakarens, den trygdas, den sjukmeldes, med andre ord: vårt personvern, vår rett til å bli informert om kva som blir arkivert om oss og korleis dette blir brukt har blitt ofra for å gjere arkivet til ein effektiv og velsmurt motor i NAVs verksemd.

Men arkivet er jo avhengig av arkivmedarbeidaren. Kva er så arkivmedarbeidaren si rolle i denne samanhengen? Er det å bidra til å arkivmotoren går så lett og friksjonslaust som mogleg, eller er det å rope: ”Hei! No køyrer vi over nokon!” når NAV-maskinen rullar over personvern og teieplikt?

Utkastet til arkivrettleiar behandlar ikkje dette spørsmålet, den held seg strengt til NAV-lov og arkivlov. Men vi må stille spørsmålet, fordi det dreier som om våre etiske val som fagfolk og våre rettar som framtidige (eller noverande) stønadsmottakarar. 

   

Støtteordninga som aldri kom

Statsbudsjettet er lagt fram, og vi som har venta på støtteordninga for privatarkiv må belage oss på å vente ei stund til. Eller kanskje må vi erkjenne at den aldri kjem? 

I budsjettforslaget står det følgjande om privatarkivområdet: 

”ABM-utvikling avsluttet i 2006 en kartlegging av det norske arkivlandskapet. Denne dannet grunnlag for en statusrapport om bevarings- og formidlingssituasjonen for privat og offentlig arkivmateriale av lokalt og regionalt opphav som ble lagt fram i juni 2007. Kartleggingen viser bl.a. at bevarte og tilgjengelige arkiv i for liten grad representerer en helhetlig og representativ samfunnsdokumentasjon. Viktige samfunnssektorer er for svakt dokumentert og det er store regionale skjevheter. Bl.a. er det sikret for lite av de større bedriftsarkivene og det er gjort lite med sikte på å kunne ta hånd om elektroniske privatarkiver. Kartleggingen vil gi et godt grunnlag for nærmere vurdering av tiltak for å styrke vern og formidling av privatarkiv og tradisjonsmateriale av lokalt og regionalt opphav.” 

Les dette sitatet ein gong til. Er det noko som manglar?  

Nettopp, avsnittet inneheld ingen referansar til støtteordninga. I Kulturmeldinga vart det sagt at den kartlegginga av arkivlandskapet som er omtala i avsnittet mellom anna skulle nyttast ” som grunnlag for prioriteringar innanfor den støtteordninga for privatarkiv som det er semje om at ABM-utvikling skal forvalta”. No er dette forandra til ”grunnlag for nærmere vurdering av tiltak for å styrke vern og formidling av privatarkiv.”    

Det er vanskeleg å lese dette på nokon annan måte enn at KKD har lagt støtteordninga død.

Spor etter kven?

I eit av essaya i samlinga “History and memory” diskuterer historikaren Jacques Le Goff minnesmerket si rolle som historieforteljar. Han skriv at menneske med makt har laga minnesmerke til alle tider, med to viktige formål. Dels for at ettertida skal hugse det makthavarane meiner er minneverdig, men særleg for å autorisere den offisielle forteljinga om det som hende. Den som har makt over minnesmerka har også makt over menneska sine tankar.  

For fortida eksisterer ikkje; den har forsvunne bak horisonten, og vi kan aldri vende tilbake til den. Vi kan rekonstruere den på grunnlag av personlege og kollektive minne. Dei personlege minna går ikkje lenger enn til våre eigne opplevingar og vår eigen barndom. For å få kunnskap om det som har hendt der vi ikkje var til stades, eller det som hende før vår tid, er vi avhengige av det vi kan kalle kollektive minne. Desse kollektive minna eksisterer i ulike former: som munnlege overleveringar, fotografi, arkivdokument, litteratur, lydfestingar, film, gjenstandar, minnesmerke, bygningar, visuelle kunstutrykk, musikk, osb; alt dette som vi gjerne omtalar som kulturarv og som blir valt ut, bevart, forvalta, tolka og formidla av institusjonstypar som arkiv, bibliotek og museum.  

Det er eit mangfald av kryssande og overlappande kulturar som i større eller mindre grad har etterlete seg dei historiske spora som dannar grunnlaget for dei kollektive minna. Dette materialet er selektivt. Det som vi gjerne kallar minneinstitusjonar bevarar berre nokre få spor etter menneska bak tidshorisonten. Mange menneske sette knapt spor, andre fekk sine spor viska ut før dei rakk å bli historiske, og spora etter atter andre har (av arkivarar eller museumsfolk) blitt vurdert som utan historisk eller kulturell verdi og blitt kassert eller overletne til tidas tann. Nokre få er framleis synlege for oss, på grunn av den posisjonen dei hadde i si samtid, fordi ettertida ha fatta interesse for dei, eller som resultat av tilfeldigheiter. 

Arkivskapinga i eit samfunn vil alltid vere prega av dei maktrelasjonane som finst i dette samfunnet. Det er dei ressurssterke i samfunnet – i dag staten, kommunane, store verksemder og organisasjonar – som har ressursar til å halde arkiv og til ta vare på desse arkiva. Slik har det vore – og slik er det framleis i dag, kanskje meir enn nokosinne. Årsaka til dette er at den digitale revolusjonen har gjort arkivdanning og arkivbevaring meir komplisert og meir kostbart enn tidlegare. Og dei strategivala som offentlege arkivinstitusjonar har gjort for bevaring av elektroniske arkiv, kan føre til at dei spora som blir bevart etter vår samtid representere dei ressurssterke i endå større grad enn tidlegare. Internasjonalt og nasjonalt har innsatsen på dette feltet vore konsentrert om å utvikle system for offentleg sektor. Eg kjenner berre til eitt initiativ som har tatt tak i utfordringa med å utvikle adekvate verktøy for bevaring av digitale personarkiv, det engelske prosjektet ”Paradigm” (sjå http://www.paradigm.ac.uk/index.html). Men det er ein lang veg frå å utvikle verktøy til å få på plass infrastrukturar og tenester for arkivbevaring.      

Framleis kan vi finne personlege papir etter bestefar eller oldemor på loftet: brev, postkort, fotografi. Mine oldebarn vil sannsynlegvis ikkje kunne finne mine mailar, smsar og digitale foto om hundre år. Det er ikkje sikkert at dette vil vere noko stort sakn. Men kven veit?  

Arkivkartlegginga, arkivmøtet og arkivlandskapet

”Til kildene!” - rapporten frå ABM-utviklings arkivkartlegging (sjå http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/abm-skrift-40) gir oss mykje ny og viktig kunnskap om det norske arkivlandskapet. Dette landskapet viser seg å vere større og meir variert enn dei fleste av oss kunne ane. Meir enn 750 institusjonar oppbevarer historisk arkivmateriale,men berre knappe 15% har arkivbevaring og -formidling som primæroppgåve. Dei andre, dvs. museum, bibliotek, kommunar, historielag osv. har naturlegvis andre hovudoppgåver. Likevel oppbevarer desse institusjonane over 40% av det bevarte privatarkivmaterialet (målt i omfang). Musea åleine står for 28% av privatarkivtilfanget, noko som er meir enn det statlege Arkivverket (Riksarkivet og statsarkiva) til saman.

Det er sjølvsagt store skilnader innanfor dette landskapet, både når det gjeld ressursar, arkivmengde og kvalitet. Kartleggingsrapporten viser dette tydeleg. Dei større institusjonane med arkiv som primæroppgåve er – ikkje overraskande – best når det gjeld trygg oppbevaring, ordning og tilgjengeleggjering av arkiva. Det er jo desse som har størst ressursar til slikt arbeid. Dei andre institusjonstypane har generelt marginalt med ressursar til arkivarbeid, sjølv om det finst unntak. Rapporten opplyser at musea til saman brukar 37 årsverk på arkivbevaring, men om vi ser det i samanheng med andre opplysningar i kartlegginga er det openbart desse ressursane er konsentrert i ein relativt liten del av dei 229 musea som er kartlagt. 

Trass i dei store skilnadene når det gjeld økonomiske, administrative og faglege ressursar har desse aktørane noko til felles. Dei har alle som mål å bevare dokumentasjon frå fortida og samtida, til nytte og glede for oss som lever i dag og dei som kjem etter oss. Dette gjer aktørane til delar av eit reelt eksisterande arkivlandskap. Eit landskap som er fragmentert, ukoordinert, samansett av mange små og veike og nokre få og sterke institusjonar, men med stort potensiale. Dersom dette potensialet skal få utvikle seg, er det avhengig av at dei store og sterke aktørane bidrar med retning, rettleiing og kunnskapsoverføring og etablerer arenaer der dette kan skje. Ein slik mogleg arena er det norske Arkivmøtet. 

I april i år vart det tredje norske Arkivmøtet arrangert. I underkant av 500 arkivfolk var samla i tre dagar for å høyre på meir eller mindre inspirerande foredrag, diskutere, møte gamle kjende og knytte nye kontaktar. Av desse kom  knappe 40% frå arkivtenesta i offentleg forvaltning. Om lag like mange var tilsett i arkivinstitusjonane. Berre ca 2% representerte resten av det reelt eksisterande arkivlandskapet.

Samansetninga av møtet var i stor grad resultat av ei målretta satsing frå arrangørane si side på å samle arkivarar frå institusjonsmiljøa og arkivmedarbeidarar frå stat og kommune. Eit viktig formål med dette har vore å utvikle den faglege kompetansen på elektroniske arkiv, fordi den framtidige arkivbevaringa i stor grad er avhengig av at arkivdanning følgjer bestemte standardar. Dette perspektivet sette også sitt tydelege preg på det faglege programmet på møtet.

Denne satsinga har vore viktig. Men det er altså noko som manglar. Arbeidet med bevaring og formidling av arkiv – særleg privatarkiv – i det reelt eksisterande arkivlandskapet må også få plass på dei arkivmøta som skal arrangerast i framtida. Arrangørane – og dei institusjonsmiljøa dei representerer – må vidare gjere ein innsats for å mobilisere deltakarar frå museum, bibliotek, historielag og andre som arbeider på dette området. Først når dette skjer vil det norske Arkivmøtet bli eit møte for heile arkiv-Noreg.           

Etnisk bevaring

”Does Norway have a system for documenting the Sami in the same way that Australian blanket disposal authorities require retention of all files relating to Aboriginal people?” Dette spørsmålet stilte den australske arkivprofessoren Karen Anderson til gruppearbeidet på eit seminar i Oslo 10. januar i år (http://www.arkivrad.no/foredrag/2007/Teaching%20macroappraisal.ppt). Eg var ikkje til stades på seminaret, men eg veit likevel svaret på spørsmålet. Vi har ikkje noko regelverk som påbyr bevaring av arkivdokument om samiske forhold. Og vi har heller ikkje noko påbod om å bevare dokumentasjon av andre etniske minoritetar, det vere seg kvenar, romani, rom, jødar eller nyare innvandrargrupper.

For uinnvigde: Dette dreier seg om det arkivale fagemnet ”bevaring og kassasjon”. Fordi den offentlege forvaltninga produserer meir arkiv enn dei offentlege arkivinstitusjonane er i stand til å bevare, må store delar av arkiva kasserast. Berre ein del av arkiva blir valt ut for bevaring for ettertida. Kriteria for slike bevaringsutval har vore gjenstand for debatt i fleire tiår, og Karen Andresons spørsmål handlar om eit slikt kriterium.

Dei norske bevaringspåboda finn vi i § 3-20 i forskrift om offentlege arkiv (http://www.lovdata.no/for/sf/kk/kk-19981211-1193.html ). Desse  seier ingen ting om bevaring av dokumentasjon av etniske minoritetar. I tillegg til dette, har Riksarkivaren utarbeida bevarings- og kassasjonsreglar for statleg og kommunal forvaltning. Heller ikkje her finn vi noko om dette. Kvifor manglar desse her i Noreg? Sannsynlegvis fordi spørsmålet ikkje vart reist då reglane vart utarbeida. Eg har heller ikkje registrert nokon kritikk av denne mangelen frå norske kolleger. Eg har heller ikkje tenkt på dette før. Kvifor har ingen reist dette spørsmålet? Eg kan tenkje meg tre grunnar:

For det første, at vi framleis er djupt påverka av oppfatninga av arkiv er nøytrale produkt av arkivskaparen si verksemd og at arkivarane skal bevare det dei får på ein ”nøytral og upartisk” måte. Arkiv skal som skal bevarast blir beskrivne i samsvar med arkivskaparens opphavlege system. Desse systema vil vanlegvis synleggjere dei forholda og emna som arkivskaparen har rekna som viktige, og minoritetane har sjeldan vore blant desse. Resultatet er at arkivbeskrivingar og –katalogar bidrar til å oppretthalde den historiske usynleggjeringa av etniske minoritetar og andre marginaliserte grupper.

For det andre, at arkiva er maktuttrykk. Med nokre få unntak er norske arkivinstitusjonar integrerte delar av offentleg forvaltning. Dette inneber at arkivarane er utsett for eit strukturelt press for å tene forvaltningas interesser og reprodusere eksisterande maktforhold. Dette presset kan t.d. kome til uttrykk i mange av dei prioriteringane vi gjer i ein travel kvardag. Nokre ting må berre gjerast, mens andre kan vente.    

For det tredje, at norske arkivarar – eller den delen av arkivarane som uttalar seg om faglege spørsmål – er etnisk norske. Vi er ein del av majoritetsbefolkninga som har undertrykt minoritetane i hundrevis av år. Vi er prega av dette, anten vi vil det eller ikkje. 

 Konsekvensane av desse forholda er analysert i rapporten frå forprosjektet ”Nasjonale minoriteter i offentlige arkiver. Kartlegging av kilder relatert til kvener i Nordreisa og Porsanger”, ført i pennen av Kajsa Maliniemi Lindbach (http://www.llp.no/assets/files/Forprosjektrapport.pdf). Ho skriv dette på s. 4: ”Arkivene representerer den regjerende maktens selektive minne. Den regjerende makten bestemmer hva som skal arkiveres og hva som er verd å arkivere. Arkiveringsprosessen er derved ikke en objektiv handling, men den tjener noens hensikter. Stemmene til de fattige, undertrykte og marginale er ofte fraværende.”  

Å innføre bevaringspåbod for arkiv som dokumenterer etniske minoritetar kan vere eit relativt enkelt grep for å motverke denne selektive arkiveringa. Tar Riksarkivaren denne utfordringa?   

The other Version

According to a report in the Norwegian daily Klassekampen on Tuesday 6 March, the individuals that have been given access to their secret surveillance records will be asked to send “supplementary information” to the Secret Police Archives, which will be added to their files. The time limit for this is two months. Klassekampen quotes Kjell Horn of the Organisation against Political Surveillance (OPO) saying that people should use this opportunity to provide their own versions of what is recorded in their files. “The most important thing is to comment on records that obviously are wrong,” he says, adding that the OPO will offer assistance to individuals that need help to write down their versions. He criticizes the authorities for setting a time limit that in practice will prevent a lot of people from participating.  

Norwegian historian Lars Borgersrud has initiated the project “The other Version” to collect documentation about how people did experience the political surveillance of the post-WW2 decades. He says to Klassekampen that he thinks that an organised action will be necessary to mobilise a vast number of people to present their stories. Borgersrud emphasizes that if people don’t give their versions, the police’s version will prevail. “Then the police’s story will decide if a restaurant visit was just that or a meeting with a KGB agent,” he says.  

This invitation to individuals to rectify their surveillance records is a result of a long-lasting debate on political surveillance in Norway (see my blog The unbearable Truth). When people that had been subject to political surveillance were granted access to their files, there was an outburst of criticism stating that the records were inaccurate and deceitful. After discussing whether incorrect records should be removed or supplemented, the Storting passed a law grating individuals that have been given access to their secret surveillance records the right to supplement these. This is the occasion I know of, that people formally have been given the right to rectify an archive. And it is about time. 

But this is not sufficient. As I stated in my previous blog on this issue, real justice will not win through until the people who have been subject to political surveillance get access to all the documents in their files and the full story of this injustice has been disclosed.