Nye kostar - gammalt støv

Rykta seier at dei som har forhandla om samanslåing av Norsk Arkivråd (NA) , Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP) og Kommunalt Arkivfagleg Forum (KAF) har blitt einige ei samrøystes tilråding om å etablere ein felles arkivorganisasjon. Dersom dette stemmer, er det eit viktig steg i rett retning. Men eitt steg fram kan bli to steg tilbake, dersom ikkje den nye organisasjonen blir ein god reiskap for dei ulike medlemsgruppene.

Eg har i tidlegare innlegg (5.02., 14.02. og 17.07.) drøfta nokre av dei utfordringane som ein ny arkivorganisasjon må takle. I dag skal eg det som kanskje vil vere den største utfordringa for organisasjonen, nemleg å bli eit felles arkiv- og kulturpolitisk talerøyr for arkivmiljøa. På dette område har dei tre eksisterande organisasjonane til dels svært ulike historier. Mens LLP har vore ein aktiv aktør, har NA og KAF vist liten aktivitet på dette feltet.

Hovudårsaka til denne skilnaden kan vi finne i oppdraga til organisasjonane. NAs og KAFs formål er styrke/effektivisere arkivdanninga, særleg i offentleg forvaltning. Difor har NA og KAF blitt arkivtenestas organisasjonar. LLPs formål er å fremje bevaring og formidling av kommunale og private arkiv og heve det faglege nivået til dette arbeidet. LLP har difor blitt arkivinstitusjonanes organisasjon, meir presist: dei ikkje-statlege arkivas organisasjon.  

I motsetning til arkivtenesta, som er ein integrert del av administrasjonen i dei arkivskapande verksemdene, er arkivinstitusjonane kulturaktørar med samfunnsmessige agendaer. LLP har i tjue år spela ei viktig rolle som fagleg og politisk verkstad og talerøyr for institusjonsmiljøa. LLP har vore ei drivkraft for å utvikle arkiva som aktive samfunnsinstitusjonar, i arbeidet med privatarkiv og i arbeidet med arkivformidling. Og LLP har fronta institusjonsinteressene når det har vore konflikt med Riksarkivaren. 

Dei institusjonelle konfliktane mellom Riksarkivaren og særleg det kommunale arkivmiljøet har vore mange. Det starta med ”kommisjonsstriden” i 1988, då Riksarkivaren bestemte at arkiva etter dei kommunale organa som hadde vore leia av lovoppnemnde statlege tenestemenn (t.d. skolekommisjonen, fattigkommisjonen, magistraten), skulle avleverast til statsarkiva. Dei kommunale institusjonane opplevde dette som ei undergraving av sin eksistens, fordi viktige delar av dei eldste arkiva – ”arvesølvet” – vart tatt frå dei. I åra som følgde dukka det opp fleire slike saker; den saka som er aktuell no handlar om statsarkiva skal kunne fungere som kommunale arkivdepot. Eit statsarkiv har inngått avtalar om dette, og særleg dei interkommunale arkiv er uroa over konsekvensane av dette.  

Ein felles arkivorganisasjon må kunne ta stilling til slike arkivpolitiske spørsmål på eit fritt grunnlag. Dersom ikkje, har den neppe livets rett.      

Kulturgeriljaen slår til!

Fire medlemer av Untergunther, ein hemmeleg organisasjon som arbeider for å restaurere kulturminne i Frankrike, vart sist fredag frikjent for innbrot i Panthéon i Paris. I følgje ein artikkel i nettutgåva av The Guardian 26.11. (sjå http://arts.guardian.co.uk/art/heritage/story/0,,2217212,00.html?gusrc=rss&feed=40)  var dei fire tiltala for ulovleg å ha restaurert uret i Panthéons tårn.

Arbeidet starta i september 2005 og tok eitt år. Under leiing av Jean-Baptiste Viot, ein profesjonell urmakar, skaffa dei seg tilgang til tårnet, sette opp ein verkstad og gjennomførte reparasjonen utan at nokon merka det. Etter at arbeidet var ferdig, vart leiinga for Panthéon informert slik at dei kunne trekke opp urverket. Men Centre des Monuments Nationaux, som har det overordna ansvaret for Panthéon, vart ikkje særleg blide og reagerte med å reise sak mot Untergunther.

Lazar Klausman, talsmann for gruppa, seier til The Guardian at dei ønskjer å erstatte staten på område der staten er inkompetent. Hmm, kanskje noko å tenke på for kulturarbeidarar her i landet også?

Depotdrengen’s second year…

… starts tomorrow. Even though my production rate hasn’t been to impressive (this is my 24th posting, which makes an average of two a month), finishing my first year calls for a small celebration. So I’ve opened a can of beer, and it tastes excellent. When I started this blog, my main purpose was to trouble the dominant archival discourse, in Norway and hopefully elsewhere. I’m not the right person to say if I’ve succeeded or not, but I know that some people read what I write. So I drink to you, and I thank you for visiting depotdrengen now and then. Skål!

Arkivets meirverdi

“In all that recordkeepers do they are working with ‘context’, continually locating it, constructing it, figuring and refiguring it. And they do this work primarily through the medium of narrative. There is analysis and processing and labelling and listing and quantifying and so on, but essentially the recordkeeping intervention has to do with storytelling. Recordkeepers tell stories about stories, they tell stories with stories,” skriv Wendy Duff og Verne Harris i artikkelen ”Stories and Names: Archival Description as Narrating Records and Constructing Meanings” (trykt i Verne Harris: “Archives and Justice”).  

Tradisjonelt har arkivarane gjenfortalt arkivskaparens historier, fordi arkival ortodoksi har føreskrive at arkiv skal ordnast og beskrivast etter sitt opprinnelege system. Dette arbeidet har blitt rekna som ein verdinøytral aktivitet; arkivarens jobb har vore å gjenskape det opprinnelege, – utan å leggje til eller trekke frå noko. Konsekvensen av dette er at arkivarane har bidratt til å bevare status quo i forteljingane om fortida: Dei mektige har framleis fått føre ordet, og dei marginaliserte har framleis vore marginaliserte.  

Eit arkiv inneheld vanlegvis utallege historier, men mange (og kanskje dei fleste) av desse vil vere skjult av arkivsystemet. Årsaka er prosaisk: Arkivet skal vere ein effektiv arbeidsreiskap. Arkivsystema må difor vere laga slik at emnekategoriar og -systematikk reflekterer tankesett, saksbehandlingsmåtar og informasjonsbehov i den arkivskapande verksemda. Difor er t.d. den kommunale arkivnøkkelen, K-kodane, konstruert med utgangspunkt i dei lovpålagde oppgåvene som kommunane skal utføre, sett frå kommuneadministrasjonen si side. Og difor er NOARK-standarden (for elektroniske arkiv i offentleg forvaltning) laga for å tene særleg dei store forvaltningsorgana sine behov. Befolkninga sine behov for å kunne gjere seg kjent med innhaldet i arkivet har naturleg nok spela ei mindre rolle.  

Arkivsystemet konstruerer altså arkivskaparens forteljingar om arkivet. Dette inneber at arkivsystem og arkivordning kan gi oss informasjon om arkivskaparens sjølvforståing og arbeidsmåte; difor er det også nødvendig at systema blir bevart og dokumentert. Så langt gir den arkivale ortodoksien meining. Men å bevare og dokumentere den opprinnelege arkivkonteksten treng ikkje stå i motsetning til å opne opp for alternative forteljingar om arkiva.   

Dei alternative forteljingane er nødvendige av fleire grunnar. Dels dreier det seg om å demokratisere arkiva slik at folk kan få tilgang til informasjonen på eigne vilkår. Dels dreier det seg om å frigjere arkiva frå den byråkratiske tvangstrøya og opne dei for nye tolkingar og ny bruk. Samla sett dreier det seg om å kunne realisere den arkivale meirverdien.  

For å kunne gjere dette treng vi for det første gode verktøy, som gjer det muleg å registrere og kommunisere alternative innhaldsbeskrivingar av arkivseriar, arkivmapper og dokument. For det andre treng vi å utvikle nye arbeidsmåtar for ordning og katalogisering av arkiv. Men mest av alt treng vi ein fagleg debatt om korleis vi metodisk kan utvikle arkivbeskrivinga til å inkludere dei alternative forteljingane.         

   

A continuing overwhelming silence

I have written and spoken about the Norwegian War Children’s situation on several occasions (see for instance the article “Memory, Archives and Justice“ on this site). Here’s a short summary: The Norwegian War Children are the 10-12.000 individuals that were born between 1941 and 1945 with Norwegian mothers and German fathers. During the first decade after World War II, these children and their mothers were subject to harassment and discrimination by Norwegian society in general. A research project organised by the Norwegian Research Council in 1998 concluded that the “War Children” as a group had been victimized and illegally deprived of some of their civilian rights.  

In 2004, the Norwegian Government issued a White Paper that proposed a system of reparation to War Children who had experienced infringement and persecution in neighbourhoods, at school or by public officials. The size of the compensation was to be made dependent on the documentation that each individual might bring forth. If an individual could document “grave suffering, loss or damage”, she or he could get between NOK 20.000 and NOK 200.000. When such documentation couldn’t be found, a compensation of maximum NOK 20.000 might be given dependent on individual statements that made it credible that the person in question had been subject to harassment. The Storting (the Norwegian parliament) approved this proposal in 2005.  

The problematic thing about this system is that the authors of the White Paper did not define the concept “documentation”. In comparable cases documentation usually is synonymous with archival evidence, i.e. public records. In this case, however, it was very unlikely that such archival evidence existed. Even the authors of the White Paper did acknowledge this.   

And there is absolutely no doubt that the archival evidence of the War Children’s individual histories is defective and unreliable. There are mainly two reasons for this: Most of the war children who needed help did not get it, because the public and the school and child care authorities usually did not act when war children suffered mobbing and harassment. Secondly, when the authorities did act and the children were moved to children’s homes, these actions were documented in a way we today would consider defective, or they were not documented at all. Eventually, some of the archives that were created have been lost or destroyed, due to poor records management or even to hide someone’s acts.  

This has led to situation where the archives usually are silent about the “War Children’s” individual histories. The children did not create their own archives, and their memories are not regarded as documentary evidence. What remains is an overwhelming archival silence. 

And this silence continues.  

In 2006, 585 individual War Children applied for compensation. Only 19% of these were given compensations that exceeded NOK 20.000. 77% got NOK 20.000 or less. The last 4% were refused. In other words: Less than 1/5 of the applicants were able to provide any evidence of their pasts. But most disturbing is the fact that merely 5% of the War Children applied for compensation last year. Of course, this number will increase when the results for 2007 are made public. Even so, the most probable outcome seems to be that only a minority of the War Children will apply.  

This begs for an analysis, and I will return to this issue next year. At the time being, it suffices to say that the lack of archival evidence might be one important reason.                             

NAV og personvernet

I august vart det kjent at ein representant frå NAV hadde tatt med seg 12 pasientjournalar frå eit legekontor i Steinkjer (sjå http://www.aftenposten.no/helse/article1950630.ece). Dette skjedde på denne måten: Legen fekk først telefon frå NAV, som bad om å få utlevert journalane. Legen svara nei og bad om ei grunngjeving. Det fekk han ikkje. Nokre timar seinare møtte representanten frå NAV fram på kontoret, sjølv om legen var midt i ein pasientkonsultasjon, og ville umiddelbart ha utlevert kopi av journalane. Legen kjende seg då så pressa at han gjorde som han fekk beskjed om. 

NAV informerte ikkje den aktuelle legen om kva journalane skulle brukast til. NAV informerte  heller ikkje dei aktuelle pasientane om at dei tok med seg journalane. Begge desse forholda bryt med vanlege reglar for behandling av personopplysningar, slik desse er formulert i personopplysningslova og pasientjournalforskrifta. Ved innsamling og behandling av personopplysningar skal den opplysningane gjeld normalt informerast. Utlevering av journalopplysningar krev normalt samtykke frå pasienten. Kvifor skjedde ikkje det i dette tilfellet?

NAV-kontora samlokaliserer den statlege Arbeids- og velferdsetaten (dei tidlegare trygde- og arbeidskontora) og den kommunale sosialtenesta. NAV er etablert som ein reiskap for å setje i verk ”arbeidslinja” i sosialpolitikken. Kort formulert kan vi seie at arbeidslinja går ut på å få folk som mottar ulike former for trygd eller stønad ut i arbeid. Det skal ”lønne seg å jobbe”; passivt mottak av stønad er ikkje bra.  

Sosialforskar Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo seier til nettsida til Velferdsprogrammet på www.forskningsradet.no at arbeidslinja ofte er kjenneteikna av paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvaking, behovsprøving og målretting. Lege Edda Wergeland går eit steg lenger i ein kommentar i Klassekampen 8.09., der ho karakteriserer NAV som ei ”gedigen overvåkningstjeneste”. Og kritikarane har eit poeng: I Rattsø-utvalet si utgreiing (NOU 2004:13) blir det gjort klart at to av formåla med reforma som førte til opprettinga av NAV, var å styrke arbeidslinja og kontrollen av stønadsmottakarar. Difor meinte også Rattsø-utvalet at den eksisterande personvernlovgivinga representerte eit unødvendig hinder for utveksling av personopplysningar mellom offentlege organ.

Dette hinderet er no borte, i alle fall i NAV. § 16 i NAV-lova slår fast ”Taushetsplikt etter denne loven eller etter sosialtjenesteloven er ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelig for andre ansatte innen kontoret i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, blant annet til bruk ved veiledning i andre saker.” Denne paragrafen opnar for bruk av personopplysningar på tvers av regelen i personopplysningslova om at opplysningar som er samla inn for eit formål ikkje skal brukast til andre formål utan at den det gjeld har gitt samtykke. Kva konsekvensar har dette fått for arkivet i NAV?

Eit utkast til arkivrettleiar for NAV som er utarbeida av Riksarkivet slår fast at det er ”juridisk åpning for at det nye NAV-kontoret har ett felles arkiv, med personmapper som inneholder alle saker”. Arkivrettleiaren understrekar rett nok at statleg og kommunalt arkiv må merkast tydeleg og oppbevarast i eigne undermapper. Likevel: Dette inneber at dersom ein person både er arbeidssøkjande og mottakar av sosialhjelp, kan dokumentasjonen av begge desse forholda samlast i den same personmappa.

Det er sjeldan at vi ser så klare døme på at arkivet skal tene arkivskaparens formål. I dette tilfelle har NAVs behov fått fullt gjennomslag. Klientens, stønadsmottakarens, den trygdas, den sjukmeldes, med andre ord: vårt personvern, vår rett til å bli informert om kva som blir arkivert om oss og korleis dette blir brukt har blitt ofra for å gjere arkivet til ein effektiv og velsmurt motor i NAVs verksemd.

Men arkivet er jo avhengig av arkivmedarbeidaren. Kva er så arkivmedarbeidaren si rolle i denne samanhengen? Er det å bidra til å arkivmotoren går så lett og friksjonslaust som mogleg, eller er det å rope: ”Hei! No køyrer vi over nokon!” når NAV-maskinen rullar over personvern og teieplikt?

Utkastet til arkivrettleiar behandlar ikkje dette spørsmålet, den held seg strengt til NAV-lov og arkivlov. Men vi må stille spørsmålet, fordi det dreier som om våre etiske val som fagfolk og våre rettar som framtidige (eller noverande) stønadsmottakarar. 

   

Støtteordninga som aldri kom

Statsbudsjettet er lagt fram, og vi som har venta på støtteordninga for privatarkiv må belage oss på å vente ei stund til. Eller kanskje må vi erkjenne at den aldri kjem? 

I budsjettforslaget står det følgjande om privatarkivområdet: 

”ABM-utvikling avsluttet i 2006 en kartlegging av det norske arkivlandskapet. Denne dannet grunnlag for en statusrapport om bevarings- og formidlingssituasjonen for privat og offentlig arkivmateriale av lokalt og regionalt opphav som ble lagt fram i juni 2007. Kartleggingen viser bl.a. at bevarte og tilgjengelige arkiv i for liten grad representerer en helhetlig og representativ samfunnsdokumentasjon. Viktige samfunnssektorer er for svakt dokumentert og det er store regionale skjevheter. Bl.a. er det sikret for lite av de større bedriftsarkivene og det er gjort lite med sikte på å kunne ta hånd om elektroniske privatarkiver. Kartleggingen vil gi et godt grunnlag for nærmere vurdering av tiltak for å styrke vern og formidling av privatarkiv og tradisjonsmateriale av lokalt og regionalt opphav.” 

Les dette sitatet ein gong til. Er det noko som manglar?  

Nettopp, avsnittet inneheld ingen referansar til støtteordninga. I Kulturmeldinga vart det sagt at den kartlegginga av arkivlandskapet som er omtala i avsnittet mellom anna skulle nyttast ” som grunnlag for prioriteringar innanfor den støtteordninga for privatarkiv som det er semje om at ABM-utvikling skal forvalta”. No er dette forandra til ”grunnlag for nærmere vurdering av tiltak for å styrke vern og formidling av privatarkiv.”    

Det er vanskeleg å lese dette på nokon annan måte enn at KKD har lagt støtteordninga død.

Arkiv frå alle, for alle og til alle?

På kommunearkivkonferansen i Kongsberg 11. – 13. september i år heldt eg eit foredrag med denne tittelen. Foredraget er no lagt ut på denne nettstaden under overskrifta ”Foredrag” i menyen til høgre.

Sju år for Rakel?

Sommaren er forbi og vi nærmar oss oktober. Fredag 5. oktober legg Kristin Halvorsen fram statsbudsjettet for 2008, og det store spørsmålet for oss arkivarar er dette: Blir det noko av støtteordninga for bevaring og formidling av privatarkiv denne gongen? 

Støtteordninga for privatarkiv vart varsla i abm-meldinga (St.meld. 22 1999-2000. Fire år seinare vart den behandla i kulturmeldinga (St.meld. 48 2002-2003), der det vart sagt at ”Den statlege støtteordninga for privatarkiv som vart varsla i abm-meldinga, bør ha ei todelt innretning. Det eine elementet vil vera å stø arbeidet med berging, ordning og katalogisering, det andre å stø ulike formidlingstiltak.”

Støtteordninga er nødvendig fordi at arkivsinstitusjonane i dag manglar ressursar til å bevare privatarkiv. Dei offentlege arkivinstitusjonane er i utgangspunktet forvaltningsarkiv, oppretta for å ta seg av arkiva etter sine eigarar (dvs. stat, fylkeskommunar eller kommunar). Bevaring av privatarkiv har difor i dei fleste institusjonane vore avgrensa til ein tilleggsaktivitet med berre marginale ressursar til disposisjon.

Denne situasjonen står i skarp motsetning til arkiva sin samfunnsmessige karakter. Offentlege og private arkiv representerer nemleg integrerte delar av eit felles samfunnsmessig minne. (Denne erkjenninga er førebels fråverande i statleg arkivpolitikk, som byggjer på den eine premisset om at arkiv er forvaltningsdokumentasjon og arkivbevaring ei forvaltningsoppgåve. Men meir om dette ved eit seinare høve).

Arkiv blir vanlegvis skapt som følgje av samhandling mellom ulike aktørar i samfunnet. Denne samhandlinga kan dreie seg om ei lang rekkje forskjellige forhold, den kan vere prega av samarbeid eller konfliktar, den kan vere kortvarig eller langvarig og involvere to eller mange ulike aktørar, det vere seg privatpersonar, organisasjonar, private bedrifter eller kommunale, fylkeskommunale eller statlege organ. 

Dei ulike aktørane i ein samhandlingsprosess kan dokumentere denne på forskjellige måtar. Arkiv blir skapt med ulike formål: Arkivskaparane kan ha behov for å dokumentere handlingar, transaksjonar eller relasjonar, kommunisere idear, underbyggje krav, grunngi standpunkt, systematisere informasjon, skape varige minne om noko eller berre lagre informasjon for eventuell seinare bruk. Arkivskaparane kan lagre informasjonen på ulike måtar, som skrift på papir, som sms eller e-post, som digitale tekstdokument på ein pc, på internett eller i eit NOARK-system, som analoge eller digitale foto, som video eller lydopptak eller kanskje som ein felles oral tradisjon i ei sosial gruppe. Nokre av desse arkiva vil vere flyktige, andre kan vere meir bestandige, og dei vil fortelje forskjellige versjonar av det som skjedde i ein gitt samhandlingsprosess.

Difor er det slik at vi må ha tilgang til arkiv frå mange ulike aktørar for å få ei oversikt over kva ein konkret samhandlingsprosess dreidde seg om. Og nettopp difor er det nødvendig å bevare arkiv frå både offentleg og privat sektor. Dersom dette skal bli mogleg, må det opprettast ei ordning som kan finansiere bevaring av privatarkiv.

No har det gått sju år sidan abm-meldinga kom. I desse åra har ei rekkje arkivinstitusjonar tent samfunnet etter beste evne og tatt vare på privatarkiv, utan å sjå snurten av nokon støtteordning. Det vi vil få vite den 5. oktober er om Trond Giske vil følgje Labans eksempel, eller om han lar sju år vere nok.  

Spor etter kven?

I eit av essaya i samlinga “History and memory” diskuterer historikaren Jacques Le Goff minnesmerket si rolle som historieforteljar. Han skriv at menneske med makt har laga minnesmerke til alle tider, med to viktige formål. Dels for at ettertida skal hugse det makthavarane meiner er minneverdig, men særleg for å autorisere den offisielle forteljinga om det som hende. Den som har makt over minnesmerka har også makt over menneska sine tankar.  

For fortida eksisterer ikkje; den har forsvunne bak horisonten, og vi kan aldri vende tilbake til den. Vi kan rekonstruere den på grunnlag av personlege og kollektive minne. Dei personlege minna går ikkje lenger enn til våre eigne opplevingar og vår eigen barndom. For å få kunnskap om det som har hendt der vi ikkje var til stades, eller det som hende før vår tid, er vi avhengige av det vi kan kalle kollektive minne. Desse kollektive minna eksisterer i ulike former: som munnlege overleveringar, fotografi, arkivdokument, litteratur, lydfestingar, film, gjenstandar, minnesmerke, bygningar, visuelle kunstutrykk, musikk, osb; alt dette som vi gjerne omtalar som kulturarv og som blir valt ut, bevart, forvalta, tolka og formidla av institusjonstypar som arkiv, bibliotek og museum.  

Det er eit mangfald av kryssande og overlappande kulturar som i større eller mindre grad har etterlete seg dei historiske spora som dannar grunnlaget for dei kollektive minna. Dette materialet er selektivt. Det som vi gjerne kallar minneinstitusjonar bevarar berre nokre få spor etter menneska bak tidshorisonten. Mange menneske sette knapt spor, andre fekk sine spor viska ut før dei rakk å bli historiske, og spora etter atter andre har (av arkivarar eller museumsfolk) blitt vurdert som utan historisk eller kulturell verdi og blitt kassert eller overletne til tidas tann. Nokre få er framleis synlege for oss, på grunn av den posisjonen dei hadde i si samtid, fordi ettertida ha fatta interesse for dei, eller som resultat av tilfeldigheiter. 

Arkivskapinga i eit samfunn vil alltid vere prega av dei maktrelasjonane som finst i dette samfunnet. Det er dei ressurssterke i samfunnet – i dag staten, kommunane, store verksemder og organisasjonar – som har ressursar til å halde arkiv og til ta vare på desse arkiva. Slik har det vore – og slik er det framleis i dag, kanskje meir enn nokosinne. Årsaka til dette er at den digitale revolusjonen har gjort arkivdanning og arkivbevaring meir komplisert og meir kostbart enn tidlegare. Og dei strategivala som offentlege arkivinstitusjonar har gjort for bevaring av elektroniske arkiv, kan føre til at dei spora som blir bevart etter vår samtid representere dei ressurssterke i endå større grad enn tidlegare. Internasjonalt og nasjonalt har innsatsen på dette feltet vore konsentrert om å utvikle system for offentleg sektor. Eg kjenner berre til eitt initiativ som har tatt tak i utfordringa med å utvikle adekvate verktøy for bevaring av digitale personarkiv, det engelske prosjektet ”Paradigm” (sjå http://www.paradigm.ac.uk/index.html). Men det er ein lang veg frå å utvikle verktøy til å få på plass infrastrukturar og tenester for arkivbevaring.      

Framleis kan vi finne personlege papir etter bestefar eller oldemor på loftet: brev, postkort, fotografi. Mine oldebarn vil sannsynlegvis ikkje kunne finne mine mailar, smsar og digitale foto om hundre år. Det er ikkje sikkert at dette vil vere noko stort sakn. Men kven veit?