Home

Arkivet bortanfor systema

oktober 30, 2015

Onsdag 28.10.15 opna kunstutstillinga Hornfels av Hanne Frey Husø på Riksarkivet. Eg vart intivert av kunstnaren til å seie nokre ord ved opninga, og takka umiddelbart ja. Ikkje minst fordi eg kjende til det førre kunst/arkiv-prosjektet hennar (I de øverste etasjer) og visste at ho er ein kunstnar som byr på verdfulle refleksjonar om relasjonane mellom arkivet, oss menneske og samfunnet. Eg har no publisert innlegget mitt som ei «side» her på depotdrengen – du finn ei lenke ovanfor dette innlegget.

Og om du er i Oslo, ta Sognsvannsbana til endestasjonen og sjå utstillinga. Den står til 27.11.15.

Tilbake til start?

juni 12, 2014

Rapporten Gjennomgang av Norsk kulturråd seier (naturleg nok) ikkje så mykje om arkiv. Men det lille som blir sagt er viktig og kan få relativt store følgjer. Etter ei utgreiing på 178 ord om utviklings- og forvaltningsoppgåvene på arkivsektoren, konkluderer rapporten med følgjande framlegg til tiltak:

Arkivutviklingsoppdraget blir overført til Riksarkivaren.
Prosjektmidla (post 77-midla) «omgjøres til søkbare utviklingsprogrammer med klare mål» og «såkornmidler som kan sikre igangsetting av for eksempel digitale utviklingsprosjekter».
Eigeninitierte tiltak der Kulturrådet har ein «produsentrolle» «utfases».
Dei «sentrale statlige etatene» må koordinere arbeidet med digitalisering, på initiativ frå Kulturdepartementet.

Kva kan så desse tiltaka føre til?

For å setje ting i perspektiv vil eg gå 14-15 år tilbake. Den gongen var eg leiar for IKA Hordaland, og samtidig leiar for LLLP (Landslaget for lokal- og privatarkiv) som var det organiserte uttrykket for arkivinstitusjonane utanfor det statlege Arkivverket. Eit viktig – kanskje det viktigaste – arkivpolitiske målet for LLP var å få oppretta ei statleg ordning som gav arkivfeltet tilgang til frie prosjekt- og utviklingsmiddel på linje med musea (som hadde fått Norsk museumsutvikling i 1994).
I 1999 kom stortingsmeldinga om arkiv, bibliotek og museum, som m.a. varsla opprettinga av eit statleg utviklingsorgan for ABM-sektoren, og gav oss ei von om at dette kunne bli mogleg.

For å gi eit bilete av korleis vi opplevde situasjonen på denne tida, skal eg sitere frå eit notat eg som LLP-leiar skreiv om oppgåvene til ABM-utvikling våren 2002:

«Arkivlandskapet framstår ( … ) som meir samansett og variert enn ( … ) då arkivlova vart førebudd og vedtatt. Det statlege Arkivverket hadde den gongen ein einerådande posisjon fagleg og organisatorisk. Dette er ikkje lenger tilfelle. Veksten i det kommunale arkivmiljøet har skapt ein ny balanse i arkivsektoren, der det ikkje-statlege arkivmiljøet har gjort seg sterkt gjeldande innanfor det faglege utviklingsarbeidet. På område som t.d. formidling over Internett og fagleg metodisk utvikling innanfor arkivdanninga har dette miljøet gått i brodden for utviklinga. Samtidig har ein i lagt stor vekt på nettverksbygging og utveksling av erfaringar mellom kommunale og andre ikkje-statlege institusjonane. Det er nødvendig å understreke at dei kommunale institusjonane ikkje berre har arbeidd med kommunale arkiv, men at ei rekkje av dei har også gjort vesentlege innsatsar på privatarkivområdet.

( … ) Dette nye arkivmiljøet er bygd opp så godt som utelukkande med kommunale ressursar. ( …) Dei måla som er nådd har skjedd gjennom ein hard prioritering av ressursane innanfor den enkelte institusjon. I ein slik situasjon har det naturleg nok blitt oppmagasinert eit stort udekkja behov for utviklingsretta innsats i institusjonane, for arkivfagleg forsking og fordjuping, for systematisering og dokumentasjon av erfaringar».

Etableringa av ABM-utvikling i 2003 førte til at arkivinstitusjonane for første gong fekk tilgang til frie utviklings- og prosjektmiddel. I løpet av dei komande åra vart det løyvd mange millionar til utviklingstiltak etter søknad frå institusjonane, samtidig som ABM-utvikling sjølv sette i gang eigne prosjekt. Denne rolla som utviklingsaktør vart overført til Kulturrådet då ABM-utvikling var lagt ned i 2011.

Som avdelingsdirektør i ABM-utvikling med ansvar for arkivfeltet frå 2003 til 2006, opplevde eg at utviklingsrolla først og fremst var avhengig av såkalla eigeninitierte prosjekt. Døme: ABM-utvikling ønska å styrke arbeidet med arkivformidling, og det vi gjorde var å starte prosjekt i eigen regi, invitere institusjonar til å delta og bidra med pengar, kompetanse og prosjektleiing. Dette var gjort med prosjekta Arkiv og skole 1 og 2, som gav ti arkivinstitusjonar høve til å utvikle tilbod for skoleelevar. Samanhengen mellom oppdrag og verkemiddel er openbar; utan effektive verkemiddel (les: pengar) vert oppdraget lite verd.

På denne bakgrunnen framstår framlegget om å overføre «utviklingsoppdraget» til Riksarkivaren som uklart, all den tid prosjektmiddel ikkje ser ut til å bli overført. Slik eg les rapporten, skal dei bli verande i Kulturrådet og knyttast til program som er definert på førehand, samstundes som Kulturrådets rolle som aktiv utviklingsaktør blir fasa ut. Summa summarum: Det vi kan sitje att med er at Riksarkivaren får eit uklart definert utviklingsoppdrag utan effektive verkemiddel, og ein krympa 77-post som er mindre open enn tidlegare. Men dette veit vi først noko sikkert om når statsbudsjettet blir lagt fram til hausten.

Likevel sit eg her med ei kjensle av at vi kan vere ført tilbake til start, til tida før 2003, men med ein viktig skilnad. Den gongen var det ikkje formulert noko «arkivutviklingsoppdrag»; Riksarkivarens hadde to roller, som regelverksforvaltar og leiar for Arkivverket. Når desse no vert foreslått supplert med ei tredje, slik at maktkonsentrasjonen i arkivsektoren blir endå større, merkar eg at ryggmargsrefleksane slår inn. Ikkje fordi eg mistrur leiarane på Kringsjå, men det vil bli ei svært krevjande oppgåve å handtere tre roller som skal vere klart skilde frå kvarandre. Og fordi all erfaring viser at det nye og spanande ofte veks fram i periferien, i dei små miljøa, og ikkje i dei store, tunge institusjonane.

Digital maktutøving

april 25, 2009

Regjeringa har lagt fram ei stortingsmelding om «Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv», sjå http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-24-2008-2009-.html?id=555254. Eg har lese den, og er ikkje imponert. Den minner mest om ein norsk skihoppar i eit world cup-renn; innsatsen i ovarennet er grei nok, men så går det gale: han kjem lavt ut frå hoppet og landar på kulen. Og slik er det med digitaliseringsmeldinga også: beskrivinga av mål og status er grei nok, men dei tiltaka som er foreslått er forstemmande.

Visjonen i meldinga er  «å gjøre mest mulig av samlingene i våre arkiv, bibliotek og museer tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske løsninger. Samlingene skal være søkbare og tilgjengelige på tvers av hele abm-feltet, og innholdet skal formidles på en brukerorientert måte.» Behovet for digitalisering blir begrunna med at institusjonane har viktig historisk kjeldemateriale som kan fungere som grunnlag for nasjonal og kulturell identitet, at dette materialet (i motsetning til mykje anna på nettet) kan framstå som autentisk og påliteleg, og at digitaliseringa kan auke tilgangen til «relevant og kvalitativt godt materiale innenfor de opphavsrettslige og andre begrensninger som til enhver tid vil gjelde for bruk av kildemateriale i kulturarvinstitusjoner». Bruk av «sosiale nettverksteknologier og wiki-initiativ vil materialet også kunne brikes og få ny betydning i takt med samfunnsutviklingen».

Og dette er jo pent. Men korleis skal regjeringa nå desse måla?

Her er det lite nytt å melde: «Satsingen vil ta utgangspunkt i det ansvaret de eksisterende samlingsbevarende institusjonene har for å digitalisere, forvalte og formidle materialet i egne samlinger. Samtidig må det erkjennes at det på enkelte områder er behov for samordning og samarbeid for å komme frem til det ønskelige resultatet.» Og denne samordninga skal Riksarkivet ha ansvar for innanfor arkivområdet: «Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivlova, skal Arkivverket ha ansvaret for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger for søking i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner.»

Dette inneber i realiteten at Riksarkivet får blankofullmakt til å bestemme dei teknologiske løysingane. Det er ikkje nødvendigvis ei god løysing; erfaringane så langt i arbeidet med digitalisering og nettformidling tyder på at gode idear ofte oppstår i mindre institusjonsmiljø (jf Fylkesarkivet i Sogn og Fjordanes innsats gjennom mange år).

Inneber meldinga ei vingeklipping av ABM-utvikling? Mykje tyder på det: «ABM-utvikling skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkivene utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.» Les denne setninga ein gong til, og legg merke til kva som manglar. Nettopp: orda «kommunale og fylkeskommunale arkiv». Lest bokstavleg står det her at ABM-utvikling ikkje skal spele nokon rolle i samband med digitalisering av kommunalt og fylkeskommunalt arkivmateriale. Kommunale og fylkeskommunale arkivinstitusjonar (og bibliotek) må altså sjølv finansiere sine digitale satsingar – det blir ingenting å hente frå statleg hald.

Når du skal lese ei stortingsmelding er det alltid lurt å sjå kva som står til slutt, i kapitlet som vanlegvis heiter «administrative og økonomiske konsekvensar». Og her står følgjande: «De skisserte tiltak i meldingen forutsettes dekket innenfor de gjeldende budsjettrammer». Altså: Det kjem ikkje nye, friske pengar til digitalisering. Så veit vi det.

Oppsummert: Digitaliseringsmeldinga inneber ingen reell satsing på digitalisering. Den statlege digitaliseringspolitikken har ingen plass for det regionale og lokale nivået, men legg heller opp til meir sentralstyring. Konsekvensen av denne politikken kan gjere den digitale allmenningen til  ein arena for statsmakta sine forteljingar, og ikkje for eit spennande folkeleg mangfald.