Home

Okkupasjonshistoria og arkiva

desember 31, 2008

Filmen om Max Manus og bøkene om Jens Chr. Hauge Gunnar Sønsteby har utløyst nok ein debatt om norsk krigshistorieskriving. Debatten er nødvendig, det er ingen tvil om det. Norsk okkupasjonshistorie har blitt skrive i svart og kvitt, som historikaren Tore Pryser uttrykte det i Klassekampen 23. desember: Anten som svartmaling av dei som gjekk inn i NS, eller som glorifisering av heltane i Milorg og Kompani Linge. Andre historier har i stor grad blitt neglisjert: det økonomiske samarbeidet med okkupasjonsmakta, kommunistane sin motstandskamp, dei russiske krigsfangane sin situasjon, den norske krigsinnsatsen på tysk side på Austfronten, den norske deltakinga i holocaust, osb, osv.

Hovudårsaka til dette er at historieskrivinga har vore dominert av eit fagmiljø med nær tilknyting til Milorg-leiinga og Forsvaret. Dette har langt på veg bestemt formål og fokus for okkupasjonshistoria: å skrive ei nasjonsbyggjande historie som framheva innsatsen til dei som kom i maktposisjonar etter frigjeringa. Dessutan har dette miljøet, som historikaren Lars Borgersrud viser i ein større artikkel i Klassekampen 30.12., hatt eksklusiv tilgang til ressursar og kjelder: «Både FKA [Forsvarets krigshistoriske avdeling] og Hjemmefrontmuseet ble organisert rundt arkivmateriale etter krigen som de fikk overlevert av E-staben. Det var kilder som var hemmeligholdt i svært mange år og som først i de senere år delvis har blitt gjort tilgjengelig for andre forskere. Denne eksklusive kildetilgangen, bruken av hemmeligstempling og ressurstilgang uten om det sivile samfunnets kanaler og innsyn har utvilsomt vært bestemmende for debatten om krigen. [—] Fortsatt har Norges Hjemmefrontmuseum beholdt viktige arkiver som Riksarkivaren rett og slett er påtvunget å avfinne seg med. Det er en klar linje fra den gang avtroppende forsvarsminister Jens Chr. Hauge tok med seg sine embetsdokumenter hjem, fordi han mente de kunne komme i feil hender – og han beholdt dem til han delte dem ut til sin utvalgte biograf -, til Norges Hjemmefrontsmuseum og IFS, som om arkivlov, offentlighetslov, forvaltningslov og Riksarkiv ikke eksisterte.»

Borgersrud har openbart eit poeng; den som har makt over arkiva har også makt over historieskrivinga. Denne maktutøvinga er særleg tydeleg når arkiva berre blir gjort tilgjengelege for handplukka forskarar. Men den er også til stades i praktiseringa av kravet om forskarkompetanse for å få tilgang til opplysningar som er unntatt offentlegheit med heimel i lov; det synest openbart at dei same kreftene som har dominert okkupasjonshistoria også har påverka Riksarkivets tilgangspolitikk (sjå Bjørn Westlie og Lars Borgersrud i heftet «Arkiv, demokrati rettferd» (http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/arkiv_demokrati.pdf).

Samtidig er det viktig å vere klar over at dei fleste kjeldene til okkupasjonshistoria ikkje lenger er, og delvis aldri har vore, unntatt offentlegheit. Kjelder til historia om den daglege tilpassinga og praktiske samarbeidet med okkupasjonsmakta finst m.a. i dei kommunale arkiva landet rundt. Då eg skreiv hovudoppgåve i historie om det politiske og økonomiske samarbeidet med okkupasjonsmakta i Bergen i 1940, brukte eg berre opne kjelder, hovudsakleg frå kommunale arkiv. Desse arkiva dokumenterte at leiinga i Bergen kommune sitt hovudmål heilt frå 10. april – mens det framleis sto norske styrkar nokre få mil frå byen – var å «halde hjula i gang» og tilpasse seg dei nye makthavarane. Det same skjedde elles i landet, men samarbeidet og tilpassinga har vore eit av dei forsømte emna i okkupasjonshistoria fordi den ikkje passa inn i det offisielle historieforteljinga.

Kjeldene til ei meir kritisk og nyansert okkupasjonshistorie finst, i statsarkiv, byarkiv og interkommunale arkiv landet rundt. Dei finst i lensmanns- og politiarkiva, i domstolsarkiva, og ikkje minst i dei kommunale arkiva etter formannskap, rådmenn, tekniske etatar, skolevesen, forsyningsnemnder og likningskontora. Spørsmålet er om arkivinstitusjonane vil gjere noko aktivt for å formidle at denne dokumentasjonen finst og leggje den til rette for bruk, og dermed bidra til nyskriving av okkupasjonshistoria.

Advertisements

Det demokratiske arkivet

januar 11, 2008

Arkiv er i utgangspunktet ein type informasjon som arkivskaparen samlar for sine eigne umiddelbare behov for å sikre kontinuitet i drifta og dokumentere sine rettar og plikter. Samtidig har arkiv viktige samfunnsmessige funksjonar. Arkivet i ei verksemd kan innehalde dokumentasjon som har rettsleg verdi for andre, t.d. tilsette, klientar og samarbeidspartnarar. Dersom verksemda er eit offentleg organ skal forvaltninga vere gjennomsiktig og arkivet ope for offentleg innsyn. På sikt vil i alle fall delar av arkiva få verdi som historiske kjelder. Eksistensen av tilgjengelege arkiv er med andre ord viktige føresetnader for rettstryggleik, demokrati og kontrollerbar kunnskap om fortida.

Dette «veit» vi som er arkivarar; vi er overtydde om at det vi driv med er svært viktig, både for samfunnet generelt og den enkelte samfunnsborgar. Problemet at det ikkje er så mange andre som har forstått dette. Det verkar i alle fall slik når vi i sosiale samanhengar skal fortelje kva vi driv med; det er openbart at arkiv ikkje blir oppfatta som særleg sexy (merkeleg nok, må eg seie). Om vi tar for gitt at det er rett at arkiv er viktig, så har vi arkivarar altså eit alvorleg marknadsføringsproblem.

Det er openbart ei viktig oppgåve å spreie kunnskap om at arkiv er viktig, nyttig og kanskje til og med sexy. Men korleis skal vi overbevise folk om det? Eg har sjekka heimesidene til diverse arkivinstitusjonar, og nokre av dei har lagt ut nokre linjer som skal fortelje kor viktige dei er. Men eg trur ikkje dei når fram; det nyttar lite å hevde at arkiva er viktige, vi må kunne vise det. Som det heiter i journalistikken: «Don’t tell it, show it!»

Øvst på denne sida har eg gjengitt eit sitat av Derrida som i norsk omsetjing blir om lag slik: «Verkeleg demokratisering alltid kan målast etter dette essensielle kriteriet: Deltakinga i og tilgangen til arkivet, til skapinga av det og til tolkinga av det.» Eg har gjengitt sitatet fordi det så tydeleg understrekar det demokratiske perspektivet på det vi driv med; eit perspektiv som ofte har lett for å forsvinne i det daglege strevet. Og eg trur at dette perspektivet er nødvendig dersom vi skal nå fram; vi må vise i praksis at arkiv faktisk er til for folk.

· Vi må gjere det mogleg for folk å delta i arkivet, ta del i det, vere til stades i det.

Dette betingar for det første at arkiva er opne i danningsfasen, slik at folk får høve til å korrigere og supplere feilaktige og ufullstendige opplysningar. «Ja vel,» seier du kanskje, «denne retten har jo folk allereie gjennom partinnsynet.» Sant nok, men blir den praktisert? Kor ofte får t.d. NAV-klientar tilbod om å sjå igjennom det som er registrert om dei i mapper eller dataregister? Dette burde vere ein fast rutine ved kontakt mellom klientar og ein offentleg instans.

For det andre må arkiva vere opne også i depotfasen. Vi som er arkivarar veit at dei bevarte arkiva gir eit selektivt bilde av samfunnet. Dei fleste arkivinstitusjonane oppbevarer makthavarane sine arkiv; det er statens eller kommunens forteljingar som dominerer. Vi kan sjølvsagt også finne andre forteljingar, men desse er svake, sporadiske og ofte skjulte. Difor kan ikkje depotinstitusjonane nøye seg med å bevare offentlege arkiv; dei må leggje like stor vekt på å samle inn privatarkiv av ulike slag og invitere folk til å bidra med sine forteljingar. Arkivet blir aldri «fullt»; det er alltid behov for å arkivere nye versjonar.

· Vi må gjere det mogleg for folk å få utbytte av arkiva på sine eigne premissar.

Dette inneber å utvikle differensierte formidlingstenester for folk. Det kan bety mange ting: transkribere gotisk skrift, gi hjelp til å tolke byråkratisk sjargong, forklare konteksten til enkeltdokument, informere om arkivskaparens formål og oppgåver, for å nemne nokre. Eg har skrive mykje om dette emnet i andre innlegg her på bloggen, og skal ikkje gjenta meg sjølv.

· Vi må gi folk høve til å delta i tolkinga av arkivet.

Nettopp: folk må ha rett til å tolke kjeldene på sine måtar. Det betyr ikkje at vi skal akseptere alle tolkingar som like relevante, men at vi må erkjenne at det finst mange historier og ikkje berre ei historie – også i praksis. Dette inneber på den eine sida at institusjonane gjennom si formidling må opne kjeldene for alternative tolkingar; på den andre sida må dei bevare eit variert materiale som gjer alternative tolkingar muleg.

Konklusjonen min er altså: Dersom vi skal få folk til å bry seg om arkiva, må arkiva først bry seg om folk! Å vere sexy betingar som vi veit tovegs kommunikasjon. Og med den overskrifta eg har sett på dette innlegget, kjem eg til å sette ny rekord i treff på denne sida. Ikkje verst, det!

Begrepet ”arkivformidling” er relativt nytt i norsk samanheng. Ved inngangen til 1990-talet var det så godt som ukjent; i dag er det etablert både som idé og praksis i mange arkivinstitusjonar. Årsakene til denne endringa er ikkje tema for dette innlegget, men det er openbart at 1990-talet både nasjonalt og internasjonalt representerte eit tidsskilje når det gjaldt samfunnsorienteringa til arkivinstitusjonane. 

I dei første åra etter tusenårsskiftet var det ein ganske heit debatt om arkivformidling i det norske arkivmiljøet. Begrepet var som sagt nytt, og som alle nye begrep vart det tolka og utlagt på forskjellige måtar. Dette var heilt naturleg etter som det ikkje eksisterte nokon fagleg teori og metodikk for arkivformidling. I motsetning til musea, som har som ein grunnleggjande del av si verksemd å formidle delar av sine samlingar for publikum, har arkiva sine samlingar tradisjonelt berre vore tilgjengelege på forespørsel. Publikums tilgang har vore basert på at brukaren sjølv må oppsøke arkivet, finne fram i katalogane og lese dei originale arkivdokumenta på lesesalen, alternativt ta kontakt med arkivet og be om utskrift eller kopi av dokumenta. Arkivarens rolle har vore å bistå brukaren og ekspedere dei forespørslane som kom.    

Det seier seg sjølv at denne forma for tilgjengeleggjering kan representere ein høg terskel for mange potensielle brukarar. Arkiva har difor tradisjonelt vore relativt eksklusive institusjonar; du oppsøkte arkivet fordi du ville forske på eitt emne eller fordi du måtte ha tak i bestemte opplysningar. Talsfolka for arkivformidling ønska å endre denne situasjonen. Dei ville at arkivinstitusjonane skulle arbeide aktivt for å få nye brukarar og ikkje lenger vente passivt på at dei skulle kome på døra. Verkemiddelet for å oppnå dette målet var å drive aktiv formidling av det spennande innhaldet i arkiva. Arkivarane skulle gjennom tilrettelegging og bearbeiding av materialet gjere arkiva tilgjengeleg for alle.   

Dei som var kritiske – eller skeptiske – til desse ideane argumenterte langs fleire linjer. Nokre frykta at satsing på formidling ville gå ut over bevaringsarbeidet, som alltid måtte vere den viktigaste oppgåva for ein arkivinstitusjon. Andre, som tidlegare riksarkivar John Herstad, argumenterte meir prinsipielt.  

I eit innlegg i Dagbladet 14.04.2004 skreiv han at debatten berre tilsynelatande dreia seg om arkivformidling. Den var eigentleg ein ”[d]iskusjon om arkivaren i rollen som historieforteller og aktør. [—] Høytidelig sagt er det en diskusjon om arkivinstitusjonenes sjel”. Han skreiv vidare at ”[k]ravet om at arkivarene skal være historiefortellere er et forsøk på å overføre en ufordøyd museumsideologi og et uferdig produkt på arkivsektoren, en politikk for å gjøre arkivene til aktørpregede dialoginstitusjoner. Det er min overbevisning at dette må arkivsektoren verne seg mot for at bevaring fremdeles skal være vår fremste oppgave. [—] Arkivinstitusjonene har tradisjonelt aldri hatt aktiv formidling som sin hovedoppgave. I arkivsektoren har rollen som historieforteller tradisjonelt vært utført ved stedfortreder, nemlig gjennom den profesjonelle historieforskeren ved universitetene, og senere også gjennom lokalhistoriske og andre miljøer.” 

Herstads hovudærend var, slik eg les han, å forsvare idéen om at arkivinstitusjonane og arkivarane måtte vere upartiske. Og han hadde rett i at ei ”aktørlignende” rolle som historieforteljar ville representere eit brot med den tradisjonelle samfunnsrolla til dei offentlege arkivinstitusjonane. Herstad hadde også rett i at arkivformidling teoretisk og metodisk var – og framleis er – eit ”uferdig produkt”. Nye tankar vil alltid vere uferdige; men det treng ikkje bety at dei er unødvendige eller gale.  

Seks dagar etter at Herstads artikkel var publisert, opna Bergen byarkiv ei nettutstilling om eksplosjonsulykka på Bergen hamn 20.04.1944. Den dagen eksploderte ammunisjonsskipet Vorboode ved kai. 160 menneske vart drepne, over 5000 såra og 4536 bustadhus vart skada. Som ei følgje av ulykka vart skolane stengt og så mange barn som mulig evakuerte frå byen. I alt vart 4260 barn sendt til ulike delar av landet, dei fleste til private familiar. Mange av barne vart verande hos pleieforeldra sine heilt til krigen var slutt.  

Utstillinga, som er tilgjengeleg på http://www.bergen.kommune.no/byarkivet/ under lenka utstillingar, formidlar hendingane gjennom tekstar, foto og kommunale arkivdokument. Men det spesielle med den er at vi også får lese beretningar frå dei barna som vart evakuert i 1944 og som vart samla inn av byarkivet som eit ledd i arbeidet med utstillinga.    

Dei kommunale arkiva dokumenterer skadane etter ulykka, hjelpearbeidet og erstatningsutbetalingar, men fortel ikkje korleis folk opplevde situasjonen, korleis dei reagerte, korleis dei takla kvardagen etter ulykka – eller korleis barna opplevde å bli sendt bort til framande. Beretningane til dei evakuerte barna fortel andre historier enn dei kommunale arkiva og gir oss nye perspektiv på hendingane. På denne måten fungerte byarkivets innsamling eit tiltak for å supplere dei eksisterande arkiva og synleggjere ei gruppe som hadde vore usynlege i femti år. Dette representerte eit brot med den tradisjonelle oppfatninga av arkivas samfunnsmessige rolle.  

I arbeidet med denne utstillinga valde byarkivet altså ei ”aktørlignede” rolle; dei gjekk i dialog med menneske som hadde vore evakuert, samla inn deira historier og publiserte desse i samanheng med dei ”tradisjonelle” arkivkjeldene. I staden for å vere forvaltningas – i dette tilfelle kommunens – arkiv, framsto byarkivet i praksis som byens arkiv. 

Arkivets meirverdi

november 19, 2007

“In all that recordkeepers do they are working with ‘context’, continually locating it, constructing it, figuring and refiguring it. And they do this work primarily through the medium of narrative. There is analysis and processing and labelling and listing and quantifying and so on, but essentially the recordkeeping intervention has to do with storytelling. Recordkeepers tell stories about stories, they tell stories with stories,” skriv Wendy Duff og Verne Harris i artikkelen ”Stories and Names: Archival Description as Narrating Records and Constructing Meanings” (trykt i Verne Harris: “Archives and Justice”).  

Tradisjonelt har arkivarane gjenfortalt arkivskaparens historier, fordi arkival ortodoksi har føreskrive at arkiv skal ordnast og beskrivast etter sitt opprinnelege system. Dette arbeidet har blitt rekna som ein verdinøytral aktivitet; arkivarens jobb har vore å gjenskape det opprinnelege, – utan å leggje til eller trekke frå noko. Konsekvensen av dette er at arkivarane har bidratt til å bevare status quo i forteljingane om fortida: Dei mektige har framleis fått føre ordet, og dei marginaliserte har framleis vore marginaliserte.  

Eit arkiv inneheld vanlegvis utallege historier, men mange (og kanskje dei fleste) av desse vil vere skjult av arkivsystemet. Årsaka er prosaisk: Arkivet skal vere ein effektiv arbeidsreiskap. Arkivsystema må difor vere laga slik at emnekategoriar og -systematikk reflekterer tankesett, saksbehandlingsmåtar og informasjonsbehov i den arkivskapande verksemda. Difor er t.d. den kommunale arkivnøkkelen, K-kodane, konstruert med utgangspunkt i dei lovpålagde oppgåvene som kommunane skal utføre, sett frå kommuneadministrasjonen si side. Og difor er NOARK-standarden (for elektroniske arkiv i offentleg forvaltning) laga for å tene særleg dei store forvaltningsorgana sine behov. Befolkninga sine behov for å kunne gjere seg kjent med innhaldet i arkivet har naturleg nok spela ei mindre rolle.  

Arkivsystemet konstruerer altså arkivskaparens forteljingar om arkivet. Dette inneber at arkivsystem og arkivordning kan gi oss informasjon om arkivskaparens sjølvforståing og arbeidsmåte; difor er det også nødvendig at systema blir bevart og dokumentert. Så langt gir den arkivale ortodoksien meining. Men å bevare og dokumentere den opprinnelege arkivkonteksten treng ikkje stå i motsetning til å opne opp for alternative forteljingar om arkiva.   

Dei alternative forteljingane er nødvendige av fleire grunnar. Dels dreier det seg om å demokratisere arkiva slik at folk kan få tilgang til informasjonen på eigne vilkår. Dels dreier det seg om å frigjere arkiva frå den byråkratiske tvangstrøya og opne dei for nye tolkingar og ny bruk. Samla sett dreier det seg om å kunne realisere den arkivale meirverdien.  

For å kunne gjere dette treng vi for det første gode verktøy, som gjer det muleg å registrere og kommunisere alternative innhaldsbeskrivingar av arkivseriar, arkivmapper og dokument. For det andre treng vi å utvikle nye arbeidsmåtar for ordning og katalogisering av arkiv. Men mest av alt treng vi ein fagleg debatt om korleis vi metodisk kan utvikle arkivbeskrivinga til å inkludere dei alternative forteljingane.         

   

I have written and spoken about the Norwegian War Children’s situation on several occasions (see for instance the article “Memory, Archives and Justice“ on this site). Here’s a short summary: The Norwegian War Children are the 10-12.000 individuals that were born between 1941 and 1945 with Norwegian mothers and German fathers. During the first decade after World War II, these children and their mothers were subject to harassment and discrimination by Norwegian society in general. A research project organised by the Norwegian Research Council in 1998 concluded that the “War Children” as a group had been victimized and illegally deprived of some of their civilian rights.  

In 2004, the Norwegian Government issued a White Paper that proposed a system of reparation to War Children who had experienced infringement and persecution in neighbourhoods, at school or by public officials. The size of the compensation was to be made dependent on the documentation that each individual might bring forth. If an individual could document “grave suffering, loss or damage”, she or he could get between NOK 20.000 and NOK 200.000. When such documentation couldn’t be found, a compensation of maximum NOK 20.000 might be given dependent on individual statements that made it credible that the person in question had been subject to harassment. The Storting (the Norwegian parliament) approved this proposal in 2005.  

The problematic thing about this system is that the authors of the White Paper did not define the concept «documentation”. In comparable cases documentation usually is synonymous with archival evidence, i.e. public records. In this case, however, it was very unlikely that such archival evidence existed. Even the authors of the White Paper did acknowledge this.   

And there is absolutely no doubt that the archival evidence of the War Children’s individual histories is defective and unreliable. There are mainly two reasons for this: Most of the war children who needed help did not get it, because the public and the school and child care authorities usually did not act when war children suffered mobbing and harassment. Secondly, when the authorities did act and the children were moved to children’s homes, these actions were documented in a way we today would consider defective, or they were not documented at all. Eventually, some of the archives that were created have been lost or destroyed, due to poor records management or even to hide someone’s acts.  

This has led to situation where the archives usually are silent about the “War Children’s” individual histories. The children did not create their own archives, and their memories are not regarded as documentary evidence. What remains is an overwhelming archival silence. 

And this silence continues.  

In 2006, 585 individual War Children applied for compensation. Only 19% of these were given compensations that exceeded NOK 20.000. 77% got NOK 20.000 or less. The last 4% were refused. In other words: Less than 1/5 of the applicants were able to provide any evidence of their pasts. But most disturbing is the fact that merely 5% of the War Children applied for compensation last year. Of course, this number will increase when the results for 2007 are made public. Even so, the most probable outcome seems to be that only a minority of the War Children will apply.  

This begs for an analysis, and I will return to this issue next year. At the time being, it suffices to say that the lack of archival evidence might be one important reason.                             

NAV og personvernet

oktober 12, 2007

I august vart det kjent at ein representant frå NAV hadde tatt med seg 12 pasientjournalar frå eit legekontor i Steinkjer (sjå http://www.aftenposten.no/helse/article1950630.ece). Dette skjedde på denne måten: Legen fekk først telefon frå NAV, som bad om å få utlevert journalane. Legen svara nei og bad om ei grunngjeving. Det fekk han ikkje. Nokre timar seinare møtte representanten frå NAV fram på kontoret, sjølv om legen var midt i ein pasientkonsultasjon, og ville umiddelbart ha utlevert kopi av journalane. Legen kjende seg då så pressa at han gjorde som han fekk beskjed om. 

NAV informerte ikkje den aktuelle legen om kva journalane skulle brukast til. NAV informerte  heller ikkje dei aktuelle pasientane om at dei tok med seg journalane. Begge desse forholda bryt med vanlege reglar for behandling av personopplysningar, slik desse er formulert i personopplysningslova og pasientjournalforskrifta. Ved innsamling og behandling av personopplysningar skal den opplysningane gjeld normalt informerast. Utlevering av journalopplysningar krev normalt samtykke frå pasienten. Kvifor skjedde ikkje det i dette tilfellet?

NAV-kontora samlokaliserer den statlege Arbeids- og velferdsetaten (dei tidlegare trygde- og arbeidskontora) og den kommunale sosialtenesta. NAV er etablert som ein reiskap for å setje i verk ”arbeidslinja” i sosialpolitikken. Kort formulert kan vi seie at arbeidslinja går ut på å få folk som mottar ulike former for trygd eller stønad ut i arbeid. Det skal ”lønne seg å jobbe”; passivt mottak av stønad er ikkje bra.  

Sosialforskar Espen Dahl ved Høgskolen i Oslo seier til nettsida til Velferdsprogrammet på www.forskningsradet.no at arbeidslinja ofte er kjenneteikna av paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvaking, behovsprøving og målretting. Lege Edda Wergeland går eit steg lenger i ein kommentar i Klassekampen 8.09., der ho karakteriserer NAV som ei ”gedigen overvåkningstjeneste”. Og kritikarane har eit poeng: I Rattsø-utvalet si utgreiing (NOU 2004:13) blir det gjort klart at to av formåla med reforma som førte til opprettinga av NAV, var å styrke arbeidslinja og kontrollen av stønadsmottakarar. Difor meinte også Rattsø-utvalet at den eksisterande personvernlovgivinga representerte eit unødvendig hinder for utveksling av personopplysningar mellom offentlege organ.

Dette hinderet er no borte, i alle fall i NAV. § 16 i NAV-lova slår fast ”Taushetsplikt etter denne loven eller etter sosialtjenesteloven er ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelig for andre ansatte innen kontoret i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, blant annet til bruk ved veiledning i andre saker.” Denne paragrafen opnar for bruk av personopplysningar på tvers av regelen i personopplysningslova om at opplysningar som er samla inn for eit formål ikkje skal brukast til andre formål utan at den det gjeld har gitt samtykke. Kva konsekvensar har dette fått for arkivet i NAV?

Eit utkast til arkivrettleiar for NAV som er utarbeida av Riksarkivet slår fast at det er ”juridisk åpning for at det nye NAV-kontoret har ett felles arkiv, med personmapper som inneholder alle saker”. Arkivrettleiaren understrekar rett nok at statleg og kommunalt arkiv må merkast tydeleg og oppbevarast i eigne undermapper. Likevel: Dette inneber at dersom ein person både er arbeidssøkjande og mottakar av sosialhjelp, kan dokumentasjonen av begge desse forholda samlast i den same personmappa.

Det er sjeldan at vi ser så klare døme på at arkivet skal tene arkivskaparens formål. I dette tilfelle har NAVs behov fått fullt gjennomslag. Klientens, stønadsmottakarens, den trygdas, den sjukmeldes, med andre ord: vårt personvern, vår rett til å bli informert om kva som blir arkivert om oss og korleis dette blir brukt har blitt ofra for å gjere arkivet til ein effektiv og velsmurt motor i NAVs verksemd.

Men arkivet er jo avhengig av arkivmedarbeidaren. Kva er så arkivmedarbeidaren si rolle i denne samanhengen? Er det å bidra til å arkivmotoren går så lett og friksjonslaust som mogleg, eller er det å rope: ”Hei! No køyrer vi over nokon!” når NAV-maskinen rullar over personvern og teieplikt?

Utkastet til arkivrettleiar behandlar ikkje dette spørsmålet, den held seg strengt til NAV-lov og arkivlov. Men vi må stille spørsmålet, fordi det dreier som om våre etiske val som fagfolk og våre rettar som framtidige (eller noverande) stønadsmottakarar. 

   

Spor etter kven?

august 10, 2007

I eit av essaya i samlinga «History and memory» diskuterer historikaren Jacques Le Goff minnesmerket si rolle som historieforteljar. Han skriv at menneske med makt har laga minnesmerke til alle tider, med to viktige formål. Dels for at ettertida skal hugse det makthavarane meiner er minneverdig, men særleg for å autorisere den offisielle forteljinga om det som hende. Den som har makt over minnesmerka har også makt over menneska sine tankar.  

For fortida eksisterer ikkje; den har forsvunne bak horisonten, og vi kan aldri vende tilbake til den. Vi kan rekonstruere den på grunnlag av personlege og kollektive minne. Dei personlege minna går ikkje lenger enn til våre eigne opplevingar og vår eigen barndom. For å få kunnskap om det som har hendt der vi ikkje var til stades, eller det som hende før vår tid, er vi avhengige av det vi kan kalle kollektive minne. Desse kollektive minna eksisterer i ulike former: som munnlege overleveringar, fotografi, arkivdokument, litteratur, lydfestingar, film, gjenstandar, minnesmerke, bygningar, visuelle kunstutrykk, musikk, osb; alt dette som vi gjerne omtalar som kulturarv og som blir valt ut, bevart, forvalta, tolka og formidla av institusjonstypar som arkiv, bibliotek og museum.  

Det er eit mangfald av kryssande og overlappande kulturar som i større eller mindre grad har etterlete seg dei historiske spora som dannar grunnlaget for dei kollektive minna. Dette materialet er selektivt. Det som vi gjerne kallar minneinstitusjonar bevarar berre nokre få spor etter menneska bak tidshorisonten. Mange menneske sette knapt spor, andre fekk sine spor viska ut før dei rakk å bli historiske, og spora etter atter andre har (av arkivarar eller museumsfolk) blitt vurdert som utan historisk eller kulturell verdi og blitt kassert eller overletne til tidas tann. Nokre få er framleis synlege for oss, på grunn av den posisjonen dei hadde i si samtid, fordi ettertida ha fatta interesse for dei, eller som resultat av tilfeldigheiter. 

Arkivskapinga i eit samfunn vil alltid vere prega av dei maktrelasjonane som finst i dette samfunnet. Det er dei ressurssterke i samfunnet – i dag staten, kommunane, store verksemder og organisasjonar – som har ressursar til å halde arkiv og til ta vare på desse arkiva. Slik har det vore – og slik er det framleis i dag, kanskje meir enn nokosinne. Årsaka til dette er at den digitale revolusjonen har gjort arkivdanning og arkivbevaring meir komplisert og meir kostbart enn tidlegare. Og dei strategivala som offentlege arkivinstitusjonar har gjort for bevaring av elektroniske arkiv, kan føre til at dei spora som blir bevart etter vår samtid representere dei ressurssterke i endå større grad enn tidlegare. Internasjonalt og nasjonalt har innsatsen på dette feltet vore konsentrert om å utvikle system for offentleg sektor. Eg kjenner berre til eitt initiativ som har tatt tak i utfordringa med å utvikle adekvate verktøy for bevaring av digitale personarkiv, det engelske prosjektet ”Paradigm” (sjå http://www.paradigm.ac.uk/index.html). Men det er ein lang veg frå å utvikle verktøy til å få på plass infrastrukturar og tenester for arkivbevaring.      

Framleis kan vi finne personlege papir etter bestefar eller oldemor på loftet: brev, postkort, fotografi. Mine oldebarn vil sannsynlegvis ikkje kunne finne mine mailar, smsar og digitale foto om hundre år. Det er ikkje sikkert at dette vil vere noko stort sakn. Men kven veit?